Kunstsentre lider under sparekniven

Norske regionale kunstsentre fremstår som en uutnyttet institusjonell infrastruktur i den nasjonale kulturpolitikken, men mange av dem er sterkt underfinansiert. Det er en av konklusjonene i en ny rapport om de 15 regionale kunstsentrene som ble presentert sist uke.

Rapporten er utarbeidet av konsulentselskapet Menon på oppdrag fra Kunstsentrene i Norge (KiN). Den beskriver sentrene som et nettverk med stor nasjonal betydning: de bidrar til kunstneres økonomi, de har svært god kompetanse som rådgivere for kunst i offentlig rom og Den kulturelle skolesekken, og de bringer kunst ut til publikum over hele landet. I tillegg administrerer KiN, som er kunstsentrenes paraplyorganisasjon, ordningen med regionale prosjektmidler til visuell kunst.

Faller mellom to stoler

Rapporten fra Menon slår fast at sistnevnte ordning er kraftig underfinansiert, og at sentrene har sårbar økonomi. Arbeid med utstillinger, inkludert søknadsarbeid, legger størst beslag på sentrenes ressurser, men rapporten viser at flere legger ned et betydelig arbeid med rådgivning til utsmykning og andre kunstprosjekter i offentlig rom. Dette forventer ofte fylkeskommunen at gjøres innenfor senterets driftsbudsjett. Også arbeidet med rådgivning og formidling gjennom Den kulturelle skolesekken krever ressurser som sentrene ofte ikke har.

– Disse funnene viser hvor viktig NKs krav til neste års statsbudsjett er: Potten til regionale prosjektmidler må økes. Rapporten viser tydelig at sentrene må anerkjennes som en viktig nasjonal aktør på kunstfeltet og sikres en mer forutsigbar og bærekraftig økonomi, sier styreleder Siri Skjerve i Norske Kunsthåndverkere i en kommentar til undersøkelsen.

Sammen med NBK er NK stiftere av de regionale kunstsentrene, og NKs regioner er representert i sentrenes styrer. Nettopp kunstnerstyringen blir i Menons rapport framhevet som en viktig kvalitet ved sentrene: ikke bare fordi den er demokratisk og sikrer kunstnere innflytelse over utstillingsprogrammene på en annen måte enn ved museer og kunsthaller, men fordi det tilfører uvurderlig kompetanse til sentrenes kunstfaglige råd.

– Det er bra at rapporten anerkjenner kunstnerstyringen så sterkt. Rapporten argumenterer for at fagfellevurdering i de kunstfaglige rådene er en styrke for det kunstneriske mangfoldet over hele landet, og at den sikrer armlengdes avstand i tildeling av utstillingsplass. Det viser at kunstnerne som har verv ved sentrene gjør en god og grundig jobb, sier Skjerve.

Kunstnerne er tilfredse

En viktig del av grunnlaget for rapporten er spørreundersøkelser blant medlemmer i Norske Kunsthåndverkere og Norske Billedkunstnere (NBK). Kunstnerne har blitt spurt om sitt syn på kunstsenterets rolle og funksjon, og et flertall av de spurte – rundt 75 prosent i snitt – mener sentrene oppfyller de fleste av sine oppgaver godt, som utstillingsarena, kompetansesenter, møteplass og formidlingsarena.

Også når det gjelder kunstnerstyring, fagfellevurdering og kunstnerisk mangfold har sentrene stor oppslutning blant NK og NBKs medlemmer i undersøkelsen.

Hvem skal betale?

Etter at den statlige driftsstøtten falt bort på 1990-tallet er sentrene avhengig av støtte fra fylker og vertskommuner, som er svært variabel. Mange kunstsentre bruker mye tid på å søke eksterne prosjektmidler til sin kjernevirksomhet, men dette er en uforutsigbar inntektskilde. Seks av sentrene – Agder, Vestfold, Møre og Romsdal, Telemark, Rogaland og Oppland – har et budsjett på under fire millioner, som også skal dekke økte lønns- og driftskostnader.

Fordi sentrene ikke har statlig driftsstøtte (med unntak av Nordnorsk Kunstnersenter), er de heller ikke omfattet av forpliktelsene i den statlige utstillingsvederlagsavtalen. Rapporten mener kunstsentrene må tas inn i vederlagsordningen, og at utelatelsen av kunstsentrene i denne avtalen mangler en legitim og rasjonell begrunnelse. Et gjennomgangstema er at sentrene strekker seg langt for å løse sine oppgaver, og Menon advarer om at strukturen med regionale kunstsentre kan forvitre uten bedre finansiering.

– Selv om ikke rapporten gir noen eksplisitte løsninger, er det åpenbart at mange sentre drives på sparebluss. Slik kan det ikke fortsette. Både staten og fylkeskommunene må ta denne rapporten til seg og innse det store potensialet som ligger i et velfungerende kunstsenter, sier Siri Skjerve.

Les hele rapporten fra Menon her: