Nuova Vita

2016

Barnet og spesifikt jentenes posisjon i et globalt perspektiv er et tema som alltid har interessert Gyllenhammar helt fra de første broderiene hvor både morsrollen og den kvinnelige identiteten knyttet til hjemmets sfære, uttrykkes. I utgivelsen ”Tiden det tar”(2008) kan man følge Turids utvikling fra maleri til installasjon med broderi på seil og lerret, samt fotografi. Temaer som morsrolle, rettigheter, pubertet og kvinneverd er en gjenganger i kunsten.

Målsettingen med prosjektet Nuova Vita er å rette et lys mot jenters rettigheter i et globalt perspektiv. Jeg ser for meg at kjole-skulpturene til slutt vil danne en liten armé, med hver sin historie og identitet. Det repeterende pikekjolemotivet insisterer på at det uskyldsrene og barndommen som må få lov til å oppta en plass i alle samfunn.

Fra utstilling i Pietrasanta i april 2018

Fra utstilling i Pietrasanta i april 2018

Flukt

2015

Verkene ”FLUKT” består av refleksjoner rundt min 23 år gamle datter Adele sin reise til Lesvos i 2015 for å lage dokumentarfilmen ”Det kommer Båter”, samt til Chios i 2016 for å hjelpe i regi av frivillighetsorganisasjonen ”Dråpen i Havet”.

Gjennom hennes historier og film fikk jeg en mye nærmere og dypere forståelse av flyktningkatastrofen enn den man får gjennom media. Hennes daglige rapporteringer fra Lesvos gjorde sterke inntrykk. Overfylte båter med våte, kalde, redde barn og voksne kom inn midt på natten i høststormene. Det kommer båter fremdeles og nå er det gått over et år.

Både den totale fortvilelsen og takknemligheten til flyktningene fikk hun føle på kroppen. For noen desperasjonen over å ha mistet et barn, for andre gleden over å ha overlevd ferden.

En av tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg var likheten i væremåte og utdannelse, så vel som medietilgang, mellom mange av flyktningene og oss her i vesten.

Viktigheten av arbeidet frivillige organisasjoner som ”Dråpen i Havet” gjør, kommer ikke godt nok frem. Gjennom kunsten forsøker jeg å synliggjøre den innsatsen deres. Regjeringers støtteerklæringer og de store hjelpeapparatene når ikke alltid frem.

Når ord blir fattige og man ikke finner svaret på urettferdigheten, er jeg takknemlig for å kunne uttrykke følelser med nål, tråd, tegninger, bilder og lerret. Broderiene, som gjerne forbindes med det kvinnelige, blir som uttrykksform en kontrast til motivet.

De hengende trådene symboliserer det vi ikke kontrollerer og frykten for å forlate det som ikke lenger er trygt.