BEARBEIDING AV LEIRE

2021

SØKER KUNNSKAPEN OM HÅNDVERKET KNYTTET TIL BEHANDLING AV LEIRE

 

Til et prosjekt for Norsk Håndverksinstitutt er jeg interessert i å komme i kontakt med tradisjonsbærere som har kunnskap om tradisjonelle bearbeidingsmetoder av leire. Hovedsakelig fra det daglige arbeidet i keramikkverkstedet, både tidligere praksis og de som er aktive i dag. Jeg søker også kunnskap om og erfaringer fra tegl/ keramikk industrien slik den var i ulike tider. Prosjektet tar utgangspunkt i materialet blåleire, men her har kunnskapen knyttet til behandling av ulike leirer fellesnevnere. 

 

Aktuelle tema kan være: 

Utgraving av leire: Hvor og ulike kvaliteter/egnethet. Dette kan være egne erfaringer, lært eller ”hørt”. 

 

Bearbeiding av leira på verkstedet: Lagring/modning (inne /ute), oppbløting, blandinger, gjenbruksmetoder. 

 

Knaing: Hvordan knar du leira, hva kaller du metoden(e) og hvor har du kunnskapen fra? Bruker du ulike kna-metoder til ulikt arbeid? 

 

Jeg er spesielt interessert i å finne ut mer om hvordan og når den japanske ”sneglehus/ spiral”-kna-metoden (Kiku-neri på japansk, spiral eller conch wedging på engelsk, krysantemumknådning på svensk) kom inn i norsk keramikk-praksis. Var det med Bernard Leach, eller var det før? I den sammenheng vil jeg veldig gjerne ha kontakt med de som deltok (eller kjenner noen som deltok) på Bernard Leach sin Raku Workshop i Kristiansand på 70-tallet. 

 

I tillegg er jeg ute etter erfaringer med kasting, banking, tråkking av leire. 

 

Dette er et forprosjekt som fokuserer på å samle inn kunnskap knyttet til tilvirkning av leire her til lands. Selv om mye av denne kunnskapen ikke lenger er en del av dagens praksis på keramikkverkstedet, sitter erfaringene enda i hender og hode, og de representerer en viktig del av historien med materialet og vår felles kulturarv. Forprosjektet er en sped begynnelse, en sondering over den kunnskapen som kan finnes. Innsamlet kunnskap vil bli kreditert sin opphavskilde i min rapport til Norsk Håndverksinstitutt.  Noe av materialet er videre planlagt å inngå i et større fordypningsprosjekt og ende i en bok om arbeidet med blåleire. 

 

Svar slik det er best for deg til:

toril.redalen.todalen@gmail.com

 

Om du kjenner til noen aktuelle fagressurser som ikke skriver mail, så tar vi det over telefon, brev eller et besøk.  

 

På forhånd vil jeg takke alle som tar seg tid til å svare!

 

Alt godt, 

Toril Redalen 

Keramiker  

 

Foto: kna-teknikken kalt ramshead/duckhead (US) eller fårskalle knådning (S). Eget foto 

Foto: Utgraving av blåleire i bydelen Lade, Trondheim med Brit Dyrnes og Toril Redalen. Foto T. Redalen  

 

 

Utgraving av blåleire i bydelen Lade, Trondheim med Brit Dyrnes. Eget foto. 

Eksempel på den japanske knateknikken Kiku-neri. Eget foto

URO; Skjelvende Menneske

2021

Verket URO; Skjelvend Menneske ble antatt og vist under NK sin Temautstilling 2021 SKOG, Telemark Kunstnersenter, Skien. Temautstillingen ble i år gjennomført som et samarbeid med festivalen Greenlight District. 

 

Utdrag fra katalogtekst, SKOG 

”Gården jeg vokste opp på ligger mot skogen. Det var ingen grenser mellom ute og inne; under ei ku, i elva, oppe i et tre eller inn i en hule i fjellet. Som barn, i vår fantasi, var vi indianere, gauper, dronninger av bygda, ørn og maur i flokk. Skogen var et av rommene i huset jeg bodde, alt var på en måte i samme verden. 

 

Som voksen opplever jeg skogen på avstand selv om jeg står under de samme trærne. Treet og jeg, vi strakk krona mot lyset, men i ulik retning. Treet vertikalt, jeg horisontalt. Treet mot sola, jeg mot lyset fra lykta.

 

Men her jeg står i lukta av skog kan jeg fortsatt kjenne at jeg har fjær. ”

 

 

Om URO; Skjelvende menneske 

Det latinske navnet for osp, Populus tremula oversettes til norsk som skjelvende menneske. Enkelte myter forteller hvordan vi oppstod fra trær. Treet står også ofte for strukturer som henger sammen, og kan inneholde ulike elementer eller karakterer som er vesentlig for vår forestilling av verden. I URO, Skjelvende menneske, vil jeg tematisere de ørsmå balansepunktene i og mellom menneskeliv og økologien. Et tre står fast der de ble sådd eller plantet, og må på alle måter innfinne seg med sin skjebne der det står. Som skogen selv, representerer en mobil skulptur, en URO, en hårfin likevekt i bevegelse og samhandling. 

 

”På oversida av gården mellom våningshuset og veien stod fire massive ospetre. Disse var våre lute voktere av verden. Om soveromsglaset var åpent kunne vi i løvsesong ofte våkne og sovne til lyden av rasling. Det kom en slags uendelig knatring i bladverket fra disse kroppene. Tre-rekka var en nervøs forsamling i konstant bevegelse samtidig som store deler av kroppene var godt jorda.” 

Uro i resirkulert messing, pressa og stansa ospeblader, banka blomstertråd (sink) i fiskesnøre. Foto: KUNSTDOK/ Tor Simen Ulstein for Telemark kunstsenter. 

Til oversikt