IN TRANSIT NO BORDERS

2015

Prosjektet In Transit- No Borders handler om verdighet i møte med masseemigrasjon. Massemigrasjon skyldes menneskeskapte katastrofer, både med natur, miljø, terror og krig. Uttrykksmessig arbeider jeg ofte serielt med stedsspesifikke handlingsbaserte objekter hvor materialitet, readymades og performative handlinger samvirker. Siden temaet er globalt, har jeg valgt å gi arbeidene engelske titler. Jeg arbeider også med skriftlig tekst på objektene, for eksempel med innskrifter som «In transit – no borders»,«fender», «travel chest» og «buoy.» I tillegg til den meningen ordene i seg selv representerer, åpner de for samspill med stedet, rommet, materialene, formene og de besøkendes referanser. Komposisjonsmessig fremstår innskriftene som et integrert «stempel eller emblem» på hvert verk.
Endel av prosjektbildene er fra kirkerommet i Frogner kirke i Lier i pinsen 2016. Dette er den første utstillingen jeg har gjennomført med dette temaet. I januar/februar 2017 skal jeg på kunstneropphold i Leveld kunstnertun i Ål, og arbeider videre med objekter til utstilling i kirkene på Ål høsten 2017.

NO MERCY NO DIGNITY

2016

I dette kunstprosjektet undersøker jeg noen problemstillinger om verdighet og massemigrasjon. Massemigrasjon som følge av klimaendringer, krig og terror er en overveldende utfordring. Det er krevende når mennesker med ulik sosial og kulturell bakgrunn møtes og må utvikle et felles samfunn. For oss i vesten kan det være naturlig å tenke at utfordringene kan løses gjennom demokrati, sekulariserte byråkratier, retningslinjer og vedtekter. Det er mye godt som kan skje ut fra denne samfunnsstrukturen. Samtidig lever store deler av verdens befolkning med andre samfunnsstrukturer og tankesett. Et betydelig antall mennesker lever for eksempel i en virkelighet som er sterkt influert av religion.
For at mennesker med ulike verdi- og tankesett kan oppnå god dialog, kan verdighet være et nøkkelord. Verdighet er et begrep som forstås og utvikles på ulike måter, både innen juss, religion, filosofi og kunst. Innen kunst er det mange sterke eksempler på kunstprosjekter som visualiserer og stiller spørsmål ved verdighet på svært uttrykksfulle måter, for eksempel kunstverk av Ai Weiwei og Marina Abramovic.

Jeg arbeider altså ut fra et åpent verdighetsbegrep og bruker Christopher Mc Cruddens forståelse av dette. Et av McCruddens sentrale poeng er at mangfoldet av betydninger baserer seg på en minimum felles kjerne i forståelsen av verdighet, (1) at mennesket har en iboende verdighet, (2) at denne verdigheten innebærer at den også finnes i andre, og derved lar dette prege relasjonene (3) at staten må forholde seg til at individer har verdighet.

I prosjektet har jeg laget en installasjon som tilbyr interaktivitet. De måtene publikum trer inn i og interagerer på, utgjør en del av meningspotensialet i kunstinstallasjonen. Handlingsobjekter og materialitet er to uttrykksformer som innbyr til interaktivitet. I kunstinstallasjonen iscenesetter jeg ulike objekter og trematerialet i et bevisst samspill med konteksten, med rom, lys og tid. Handlinger kan være det å sitte på, stå på, gå rundt, skrive på, tegne på osv.

Trematerialet tilbyr opplevelser og erfaringer for både hørsel, syn, lukt og berøring. Sprekker, tørkebevegelser, årringer, kvister, blankhet, ruhet osv er ulike uttrykksmuligheter i materialet. I en kube laget ut av en trestamme blir rotskuddet synlig. Det sammen gjelder kjerne- og yteveden, og årene som bygger seg på. Årringene forteller om gode og dårlige år. Hvert tre er unikt, det er ustyrlig og har egenrådighet, akkurat som menneskets iboende verdighet bør være. Selv om treet tørker og sprekker, så og si får sår og sprekker i fasaden, lever det videre selv etter at det er hugget i. Treet kan altså ha potensiale til å representere noe menneskelig i forbindelse med massemigrasjon og verdighet. Berøring er den sansen som gir mest informasjon fra ulike deler av kroppen, fra hud og slimhinner, aller mest fra fingerspisser, ansikt og kjønnsorganer. Menneskelig samhandling med objekter og materialitet er grunnleggende, på samme måte som menneskets iboende verdighet bør være noe grunnleggende.

NO CORE NO FRAGMENTS

2017

STAMMER VOKSER OG SPRES.
I OVERGANGER ØKER SPENNINGENE.
VERDIGHETEN SETTES PÅ SPILL.
DET KJENNES TIL MARGEN.
MARGSPREKKER GÅR TIL KJERNEN.
DET SKAPER ÅPNINGER.
TILBAKE STÅR SPREKKER I FASADEN.

I dette prosjektet mot en separatutstilling i Sandefjord kunstforening i 2018 har jeg arbeidet med videre med utgangspunkt i begreper som identitet, verdighet og massemigrasjon.
Sprekker, tørkebevegelser, årringer, kvister, blankhet, ruhet osv er ulike uttrykksmuligheter i materialet. I en kube laget ut av en trestamme blir rotskuddet synlig. Det sammen gjelder kjerne- og yteveden, og årene som bygger seg på. Årringene forteller om gode og dårlige år. Hvert tre er unikt, det er ustyrlig og har egenrådighet, akkurat som menneskets iboende verdighet bør være. Selv om treet tørker og sprekker, så og si får sår og sprekker i fasaden, lever det videre selv etter at det er hugget i. I følge artsdatabanken er treslagene ask og alm(embla) utrydningstruet i Sandefjord. Ask og Embla er også navnene på de første menneskene i norrøn mytologi. Treet brukes også billedlig som menneske i for eksempel kristendommen. Treet kan ha potensiale til å representere noe menneskelig også i forbindelse med massemigrasjon og verdighet.

Til utstillingen har jeg laget installasjoner som tilbyr interaktivitet, med for eksempel handlinger som å kunne berøre eller skrive og tegne. Ved denne vektleggingen av handlingene, så oppstår meningen/kunstverket i det potensielle møtet mellom publikum og installasjonene. En intensjon er at objektene i installasjonene skal leve videre som performative også utenfor gallerirommet. Kan de store kubene for eksempel brukes som fothviler, til å legge fra seg dagens avis eller sette fra seg en kopp kaffe på? Kan kubene i en slik kontekst vekke nysgjerrighet og innby til samtaler og sterkere bevissthet om for eksempel klimaendringer, stammetilhørighet og sprekkene som oppstår i brudd? Kan øredobbene brukes til å fremheve overgangen mellom hals og kjeve, og samtidig fungere som en meningsbærer for eieren? Kan det av dette oppstå interessante samtaler i ulike sosiale sammenhenger? Kan det øke bevisstheten om temaet? Hva kan i så fall økt bevissthet bidra til?

Fra rom nummer 1, med gulvinstallasjonen Avtrykk som hovedverk. Innenfor en avgrenset gulvflate var det plassert ulike avtrykk av føtter, barn og voksne. Barneavtrykkene var laget i ask og alm, som også er navnet på de første menneskene i norrøn mytologi. Ifølge artsdatabanken er disse treslagene utrydningstruet i Sandefjord, som denne utstillingen er laget til. De besøkende, publikum, hadde anledning til å tegne og skrive med røde tusjer på den avgrensede gulvflaten under avtrykkene, og det var andledning til å sette seg ned på avtrykkene, oppleve, reflektere, tegne, skrive.   

Arkivinstallasjon med kroner, aortaer og finneformer/øredobber som alle hadde innpregede tegninger av utrydningstruede arter i Sandefjord. Publikum kunne feks hente motiver herfra, som de kunen bearbeide og tegne og skrive om på gulvet i installasjonen Avtrykk.

Installasjonen NO CORE NO FRAGMENTS består av 9 kuber laget av rå ask. I hver kube er det tatt ut en kileform helt inn til kjernen. Hver kube er så  splittet og satt sammen igjen etter en bearbeiding av treflatene. De har blant annet fått innpreget ulike motiv som knytter seg til klimaendringer. Utvendig har hver kube ulikt antall med "prikker" , fra en til ni. Hver kube er også innpreget med teksten no core no fragments på ni forskjellige språk, på de fem opprinnelige skriftspråkene til de fem store verdensreligionene, og på engelsk, fransk, tysk og norsk. 

Hylleinstallasjon, terninger med sammenlimte deler av ask og alm, alle sammen innpreget med ulike motiv.

Reisefjøler laget ut av en eikestamme.