Innerst inne i kroppen er lungene. Ytterst er huden, som pakker deg inn. Som brytes hver gang du puster. Hver gang du svetter. Hver gang du kommer så tett inntil en annen kropp at mellomrommet forsvinner. Skinn som puster, er som en åpen grense. Hud lagrer erfaringer. Den forteller historier om levd liv, aldring, sykdom, glede, ytre påvirkninger, geografi. Materialet hud forteller om livet og døden. Vissheten om at en dag er kroppen vår ikke en del av oss lenger. Et skinn uten kropp har en annen pust.
Jakob Hunter er laget av råhud av hjort fra Todalen. Skinnet er avhåret, skrapet og tørket. Huden er bløtt opp og formet mens den var våt. Skulpturen er sydd med vokset lintråd. Øynene er linser fra en kikkert. Jakob Hunter sitter på en meierikasse fra L. Hals Eftf. Det er butikken i Todalen.
I 1589 skulle Anne av Danmark-Norge gifte seg med kong Jakob 1 av Skottland. Bryllupet ble holdt i Danmark, uten at Jakob var til stede. Da Anne skulle reise til Skottland etter bryllupet, kom hun ut for et forferdelig uvær, og skipet ble liggende værfast i Oslo. Jakob dro ut for å hente Anne, og kom til Oslo i november 1589. De holdt et nytt bryllup, og som en del av de påfølgende festlighetene ble det arrangert harejakt på Hovedøya.
Peter Munk, kapteinen på Annes skip, var fast bestemt på at uværet som hadde hindret reisen til Skottland var et resultat av hekseri. Han hadde nylig vært i en opprivende krangel, og mente det måtte være kona til kranglefanten som hevnet seg med å lage uvær. Andre pekte på at dette kunne være en sammensvergelse, at det ikke bare var én men mange hekser som sto bak. Slik ble kong Jakob sin årelange interesse for hekseprosesser vekket, som igjen førte til at han skrev Daemonologie i 1597.
Hekseharen kan ingen drepe. Den står i ledtog med heksa. Heksa rår ingen over, men alle vet at hun er farlig. Haren også. Det er bare sølvkuler som biter på den, men hvem vet hva som skjer med heksa hvis haren får en kule i seg?