Med leire, gips, hønsenetting og teip former jeg løsrevne kroppsdeler som på et senere tidspunkt har potensialet til å danne en ny kropp – et stilleben. Sentralt i arbeidet står ryggraden som en estetisk mal, symbol og metafor. Ved å bryte ned kroppen, og den kunstneriske prosessen i mindre bestanddeler skaper jeg et rom for å være mindre analytisk og mer fri. Materialene er mine puslebrikker når jeg setter sammen et stilleben. Ved å inkludere materialene i alle sine stadier ønsker jeg å skape en fortelling om opprinnelse, om hvordan noe blir til og at ikke alt er som det ser ut ved første øyekast. 

Men hva er alle disse tingene som minner om noe men som du likevel ikke helt klarer å kjenne igjen? Et objekt, et verktøy, et lanskap, en tid, et øyeblikk, en blomst? Jeg søker en følelse. Et sted mellom lek og alvor. Mellom noe abstrakt og konkret. Skjørt og brutalt.