Marianne Broch tar oss med inn i begrepet aning både fysisk og mentalt og lar oss kjenne på vår sårbarhet og styrke i møte med naturen.
Inspirasjonen ligger i vår naturlige tilhørighet til det opprinnelige og livet selv.
I hverdagen under vedhogst, sanking, i det daglige arbeid, i menneskemøter og på vandring. En vandring ute i naturen, men også i selve menneskesinnet.
Arbeidet med installasjonene og skulpturene er basert på kontrast – både i tekstur og innhold ved hjelp av naturens materialer tre, stein, planter og blod i tillegg til egen kropp. Med fysisk kraft blir steinene båret og store stokker slept til bearbeiding med motorsag og kniv.
Motorsagen skaver rått og høylytt av lag på lag, setter merker underveis, det går innover, inn til kjernen, og der, varsomt, avdekkes den indre sannheten. Der inne bor sårbarheten, men også roen, hvilen og beskyttelsen som i en hule.
Med kroppen selv som stempelpute setter den sin signatur av hudløse avtrykk i blod på flortynn gas.
Vandring, å ubeskyttet finne en sti mot det man aner og søker. Et liv i vekst. Vandringsstaven, en følgesvenn? Hva går jeg fra? Hva søker jeg? Kan jeg støtte?
I kulen finner vi frøets form, en ansats til liv, den universelle opprinnelsen. Bærer vi den i oss? Går vi fra den?
Stein - En støttende grunnmur av brudd og biter
Tre - Monumentalt massivt med skjøre kvister. Sarte figurer i formbar tremasse.
Tang - En fornemmelse av havet, livets tidløse opprinnelse.
Gas - Vagt, perforert, gjennomsiktig som varsomt svøper og beskytter.
Blod - Vår ultimate sårbarhet og samtidig selve livskraften.
Sårbarheten i styrken. Styrken i sårbarheten.
Vi fornemmer noe foran, noe bak, under, inni?
En aning av mer enn det vi ser.