Ønsker, håp og drømmer

2020

Denne reisen startet inne i Oslo på et stort bibliotek. Jeg fikk lov til å samle inn ønsker, håp og drømmer på åpningen av det nye Deichman Bjørvika 19. juni 2020. Først var det en som ville skrive ned ønsket sitt, og så kom det en til, og det ble flere og flere. Alle som ville, kunne lese. Ingen visste helt hvem som hadde skrevet dem, men ønskene var klare og tydelige. Da jeg tok ned hele utstillingen i november, var det omtrent 2000 ønsker som jeg hadde sydd sammen og hengt opp.

Lappene som ønskene skrives ned på er laget i et skjørt materiale. Tynt viskosestoff har ligget i sukkerlake, blitt tørket, strøket og klippet til. I kontakt med vann vil stivheten bli borte og skriften forsvinne.
Å skrive med blyant gir en spesiell følelse, en annen følelse enn å trykke bokstavene ned på et tastatur. Det blir som en signatur, som en slags avtale med deg selv. Din skrift er unik, som et fingeravtrykk. Du har lagt igjen ditt avtrykk og kanskje fått en følelse av at din egen stemme er viktig.
Mange synes det er vanskelig å skrive ned sine ønsker, og noen sier nei takk eller at de trenger å tenke seg litt om. Det virker som et ønske er mer enn bare å slenge ut noen fraser; det er som om det er noe magisk og bindende over det.
Jeg ønsker å ta vare på og beskytte lappene, for de vil miste sin stivhet, og skriften vil bli utydelig med tiden. Det er rørende å ta en titt inn i andre menneskers indre; få lov til å lese hvilke ønsker, håp og drømmer de bærer på og vil dele.
Prosjektet er fortsatt under arbeid.

Ønsker, håp og drømmer, 2020, 700 Kunst, Deichman Bjørvika. Foto Kenneth Linge

Tynt viskosestoff har ligget i sukkerlake, blitt tørket, strøket og klippet til. Lappene er skrevet på med blyant.

Ønsker, håp og drømmer, 2020, 700 Kunst, Deichman Bjørvika.

Urban Forest

2020

Som en del av utstillingen på Deichman Bjørvika hadde jeg også tre grantrær som var avbarket, grenene klippet, røttene og toppene skåret av. Trærne ble plassert inni tre to meter høye sylindere i akrylglass og festet i taket i kjettinger. Trærne hang ca. 10-20 cm over gulvet.

Urban Forest, 2020, grantrær, akrylglass og kjetting, trærne er fra 240 cm til 312 cm høye, akrylglass er 200 cm høye og diameter på 25 cm og 40 cm.

Død Manns Port

2020

I den store oppstadveven har jeg sveipet på 1662 lintråder. En oppstadvev eller oppstadgogn er en grenevev eller urgammel vevstol. Veven står oppreist mot en vegg, og alle renningstrådene strammes med lodd. På norrønt betyr uppstaða det å stå oppreist, og gogn betyr redskap. Bredden på 277 cm er allerede bestemt, og lengden kan bli opptil 600cm. 

Jeg har sittet der så nær og så lenge på vevbenken og skjøvet meg fra side til side, målt opp lintråder, arbeidet meg gjennom renningen; to over, to under, to over, to under. Så reiser jeg meg og tar noen steg tilbake; først et par, så flere. Jeg undrer meg på hva dette egentlig dreier seg om. 

Hvorfor har jeg hengt meg opp i noe så ubehagelig som døden? Livet er her og nå, det fyller meg helt. Blodet renner fortsatt i årene mine, så hvorfor tenke på det som ennå ikke har skjedd? Vi vet aldri når vi blir trukket igjennom. Noen ganger ønsker vi bare å dø, og da blir den bare som en lengsel istedenfor noe vi frykter. Er det her ved veven jeg kan tale til de døde gjennom denne passasjen til dødsriket som de en gang gjorde ved «død manns dør»?

Begrepet død manns dør dukket opp i en artikkel jeg leste av Mikael Nordström med tittelen Död mans dörr och järnålderdösens gåta.  Død manns dør er en nøkkel til forståelse av deler av konstruksjonen i en gravhaug som kan tolkes som en port. På sørsiden av en gravhaug var det reist to stolper og mellom disse fant man røde sandstensheller på høykant som dannet en kiste. Det så nesten ut som en port med terskel. I diktet Grogaldr i Den eldre Edda fikk denne konstruksjonen navnet «Død manns dør» (dauðra dura). Et annet navn som forekommer er også «Død manns port». Ved «Død manns dør» kaller jeg på deg, gode kvinne, sier en sønn til moren sin for over 1000 år siden.

Død Manns Port, 2020, bleket lin, 266 x 244 cm tekstil og lange løse innslags- og renningstråder, åpning 166 cm.

Død Manns Port, prosess

Død Manns Port, prosess

Død Manns Port, prosess

Død Manns Port, prosess

Solitude

2020

På Langkaia i Oslo på SALT har installasjonen We Are Still The Same (2018), av den finske tekstilkunstneren Kaarina Kaikkonen hengt i over ett år. Da de 1200 skjortene skulle tas ned, ble kunstnere oppfordret til å sende inn et motivasjonsbrev og forklare hva de kunne tenke seg å bruke av materialene, så de kunne bli brukt til å lage kunst av kunst. Det hørtes helt fantastisk ut – så mange skjorter! Jeg fikk være med å sprette opp skjortene og fikk med meg mange knappestolper.

Jeg har i flere år tenkt på å samle knapper. Lyden av knapper mot knapper. Det å åpne og å lukke, ikke bare en skjorte, men også andre sider av livet. Det å kneppe igjen er en bevisst handling, og også det å kneppe opp. Tekstilet som kneppes sammen beskytter, verner og inntuller, og når så dagen er over, åpnes det og tas av, vaskes, tørkes for så å tas på og knappes igjen. 

Knapper har vært med oss så lenge vi kan huske. De er helt selvfølgelige; vi legger nesten ikke merke til dem. Likevel berører vi dem dag ut og dag inn. Selve handlingen er vakker.  Knapper kneppes først med små hender med klossete bevegelser i starten, så klarer man operasjonen automatisk, uten å hverken se eller tenke på hva man gjør, og mot slutten av livet skjer de samme bevegelsene med dårlig motorikk, og smidigheten er ikke lenger den samme.

Jeg har nå kneppet knappestolpene sammen på kryss og tvers, og de har blitt til en knappeteppestolpe eller sylinder med en åpning som man kan gå inn i. Sylinderen kan representere det beskyttende og trygge, men også det innestengte og begrensende.

Solitude, 2020, brukte skjortestolper med knapper, diameter 80 cm, høyde 330 cm.

Solitude, detalj

Solitude, detalj

To Relive a Past Emotion

2020

Jeg overtok en sofa i brunt vannbøffelskinn som var velbrukt, hullete og nedslitt. Den var full av spor og minner. Hva kan den fortelle meg nå etter å ha blitt flådd enda en gang, strimlet opp som den oksehuden Dido satt med foran seg. Hvorfor nevner jeg Dido her?

I Tunis stod jeg for mange år siden i ruinene etter det gamle Kartago og ble av en guide fortalt legenden om Elissa eller Dido fra eposet Æneiden av Vergil. Hun fortalte at dronning Dido og tilhengerne hennes kom til kysten av Nord-Afrika. Hun spurte berberkongen Iarbas om et lite stykke land som hun kunne ha som et midlertidig tilfluktssted før hun reiste videre.  Hun ba bare om så mye land som hun kunne strekke en oksehud rundt. De ble enige, og Dido skar oksehuden i fine strimler så hun hadde nok til å omringe en hel bakke i nærheten, fra havet og innover. Området ble ifølge legenden til byen Kartago. Senere ble hun tvunget til å gifte seg med kong Iarbas, men hun nektet. Hun ville være trofast mot sin tidligere ektemann og tok sitt eget liv på bålet. Jeg tror nok guidens fortellerevne blandet med min fantasi som tolvåring, gjorde at dette ble en sterk opplevelse.

Jeg har båret denne fortellingen med meg i alle disse årene. Dido erobret landområdet med sin klokskap.

Arbeidet er i prosess.

To Relive a Past Emotion, prosess

To Relive a Past Emotion, prosess

To Relive a Past Emotion,  Vannbøffelskinn fra en gammel sofa, sys sammen i en lerretsbinding, 355 x 356 cm, når skinnstrimlene er brukt opp er arbeidet ferdig.

To Relive a Past Emotion, detalj

Passasje

2019

Jeg arbeider med tekstiler som passasjer. Temaer som fødsel og død opptar meg, ikke bare de fysiske aspekter, men også de symbolske og rituelle. Denne inngangen til livet og utgangen som skiller mellom det vi vet og det vi ikke vet, det som synes og det usynlige, det fysiske og det immaterielle, er noe jeg utforsker og tar inn i mitt kunstnerisk uttrykk i form av passasjer.  Veven, skyttelen og nålen er mine viktigste verktøy sammen med håndteinen som jeg spinner ull- og silketråder på.

Rødt elastisk bomullsgarn fra en tidligere strikket søyle ble raknet opp og vevet inn i ubleket lin. Ideen til å lage en åpning i veven fikk jeg etter å ha sett det røde maleriet med de 24 kuttene til Lucio Fontana i Concette spaziale, Attese fra 1965. Jeg syntes bildet var vakkert, men på samme tid litt ubehagelig; det berørte noe i meg.

Passasje, 2019, vevet i ubleket lin og resirkulert bomullsgarn, 126 x 203 cm     Foto Monica Jenssen (bilde 1)

Hemmeligheter

2017

Tekstilarbeidet består av røde vertikale og horisontale renningstråder som krysser hverandre, og i krysningspunktene er de knytt sammen med til sammen ca. 90 000 dobbelknuter av rød hekletråd i bomull. Endene på trådene som er knytt, er på ca. 15 cm så endene henger løst. Høyden på tekstilarbeidet er 300 cm og bredden er 365 cm. Tekstilet skal sees fra begge sider, så det må henge litt ut i rommet. Det skal monteres på en sort metallstang som henger i tynne sorte nylonsnører som festes i festepunkt i taket. Arbeidet var ferdig våren 2017 og ble utstilt på Black Box på KHIO til min Bachelor-eksamen.

Hemmeligheter, 2017, Bomullsgarn (nylontau i kanter og oppheng), 265 x 300 cm       Foto Vegar Kleven

Hemmeligheter, 2017, Bomullsgarn (nylontau i kanter og oppheng), 265 x 300 cm       Foto Vegar Kleven