På Langkaia i Oslo på SALT har installasjonen We Are Still The Same (2018), av den finske tekstilkunstneren Kaarina Kaikkonen hengt i over ett år. Da de 1200 skjortene skulle tas ned, ble kunstnere oppfordret til å sende inn et motivasjonsbrev og forklare hva de kunne tenke seg å bruke av materialene, så de kunne bli brukt til å lage kunst av kunst. Det hørtes helt fantastisk ut – så mange skjorter! Jeg fikk være med å sprette opp skjortene og fikk med meg mange knappestolper.
Jeg har i flere år tenkt på å samle knapper. Lyden av knapper mot knapper. Det å åpne og å lukke, ikke bare en skjorte, men også andre sider av livet. Det å kneppe igjen er en bevisst handling, og også det å kneppe opp. Tekstilet som kneppes sammen beskytter, verner og inntuller, og når så dagen er over, åpnes det og tas av, vaskes, tørkes for så å tas på og knappes igjen.
Knapper har vært med oss så lenge vi kan huske. De er helt selvfølgelige; vi legger nesten ikke merke til dem. Likevel berører vi dem dag ut og dag inn. Selve handlingen er vakker. Knapper kneppes først med små hender med klossete bevegelser i starten, så klarer man operasjonen automatisk, uten å hverken se eller tenke på hva man gjør, og mot slutten av livet skjer de samme bevegelsene med dårlig motorikk, og smidigheten er ikke lenger den samme.
Jeg har nå kneppet knappestolpene sammen på kryss og tvers, og de har blitt til en knappeteppestolpe eller sylinder med en åpning som man kan gå inn i. Sylinderen kan representere det beskyttende og trygge, men også det innestengte og begrensende.
