Installation. Mixed media. Galleri Fisk, Bergen. /
I en fotnote til The Atrocity Exhibition (1970) skriver JG Ballard:
“Most of the machines that surround our lives - airliners, refrigerators, cars and typewriters - have streamlined their way into our affections. Now and then, as in the case of the helicopter, with its unstable, insect-like obsessiveness, we can see clearly the deep hostility of the mineral world. We are lucky that the organic realm reached the foot of the evolutionary ladder before the inorganic.”
Noe i denne refleksjonen finner gjenklang i flere av Kamilla S. Mathisens skulpturer og installasjoner. Men det er ikke skillet mellom organisk og uorganisk som vekker denne assosiasjonen, selv om det mytiske forholdet mellom leire og liv alltid lurer i bakgrunnen når keramikk antar naturens former. Mathisens skulpturer er gjennomført organiske, med sine tynne blodårenett i skjøre hudhinner over markerte knokler. De uttrykker ingen fascinasjon for sci-fi-sjangerens “man vs. machine”, og sier ingenting om mineralverdenes “deep hostility”.
Det uhyggelige er likevel ikke til å komme utenom, skapningene kravler og vrir seg som manifesterte mareritt, og den umiddelbare vemmelsen de fremkaller er ikke ulik den Ballard maner frem i sin beskrivelse av helikopterets “unstable, insect-like obsessiveness”. Uhyggen ligger imidlertid ikke i det Masahiro Mori formulerer som “Uncanny Valley”- effekten, at det ikke-menneskelige er mer skremmende jo mer det ligner det menneskelige. Det er ikke i sin nesten-menneskelighet, til tross for deres oldingaktige tekstur og nyfødte blindhet, at disse skapningene er uhyggelige. Vi er ikke i Uncanny Valley.
Snarere er vi i Olduvai Valley, Øst-Afrika, men i en virkelighet der protomennesket ikke plukket opp steiner for å knuse dyreknokler i leting etter den proteinrike margen som kunne økt hjernemassen og derigjennom gjort det i stand til å skape sivilisasjoner, men tvert i mot gav opp og døde ut uten å avsette andre spor enn ett og annet fossil som ingen fremtid kunne studert i undring. Mathisens skulpturer antyder ikke et univers der mennesket er utdødd, videreutviklet eller forbigått, slik talløse post-apokalyptiske dystopier har tegnet opp, men et univers der mennesket aldri har eksistert. Uhyggen ligger ikke i visjonen om at disse skapningenes eksistens kunne vært mulig, men i innsikten i at vår egen ikke-eksistens er like mulig. Det er evolusjonens nakne, blinde, retningsløse og forskrudde logikk som forstyrrer oss i møte med disse formene, og det er i dette arbitrære universet, som er vårt eget, at gjenklangen er å finne: We are lucky.
Tekst: Joakim Stegen Tischendorf. Foto: K.S.Mathisen, Kobie Nel
