Installasjonen består av 1250 gamle Norgesglass bygget som to frittstående vegger i knappe to meters høyde og ni meters lengde. I glassene er det samlet lav fra store deler av Norge. Innsamlingen av lav har foregått gjennom et år.
Lav er blant de minst påaktede og studerte vekstene vi har, og bare i vår natur finnes det nærmere 2000 arter som står, henger og klamrer seg til jord, stein og trær på uanselig og upåaktet vis. Ved nærmere studium stiger disse vekstene frem som en helt særegen og unik verden. De danner hemmelige hager og skoger i det lille formatet, -en visuell mikroverden så vakker at det gjør vondt. De er blant de eldste vekstene vi kjenner til, og er blant de første som sprer seg til nye områder. Så langt er kunnskapen om hva de kan brukes til liten, men vi vet at lav sprer seg med vinden, og har slik sett verken grenser eller revir, har en rensende effekt på sår, organisk materiale preserveres i den, og over lang nok tid kan lav bryte ned stein. Langsiktigheten i disse vekstene er svimlende.
”Exsiccatae” er en hyllest til stillheten i en støyende tid, men også en kommentar til det vi ser, - eller ikke ser. Vår evne til å se detaljer, og ikke minst verdien av dem, er på stadig vikende front. Vår oppmerksomhet sentreres så alt for lett om det eller dem som støyer mest. Samtidig er prosjektet også en protest mot ødeleggelsene vi moderne mennesker står ovenfor. Lav er av de første vekstene som reagerer på forurensning i en biotop, og stadig flere av dem havner på rødlista. Disse vekstene fra en annen tid, med sin særegne skjønnhet bokstavelig talt med røtter tilbake til urtiden, varsler i voksende tempo gjennom forurensningsdød at tiden vår er i ferd med å renne ut…
