Installasjon i Kongsberg Kunstforening. Div. støpt fibermateriale og pigment. Tekst av Espen Johansen om Tribus: I Gabriella Göranssons monumentale verk, «Tribus» ser vi en rekke gråbrune skulpturelle flak som er montert i en løs formasjon. Verket minner om noe organisk som er stivnet, uttørket eller forsteinet. Det virker naturlig men samtidig er det vanskelig å forstå helt hva det er man betrakter, og slik vekker verket både forundring og nysgjerrighet. Jeg ser åpninger, arr, folder og hevelser i flakene, og de minner meg om skogbunn eller et beskyttende skall; kanskje bark. Jeg forestiller meg selv i sentrum av skulpturen. Den ubestemmelige formen eksisterer i mellomrommet mellom skulptur og flate, og framstår både monumental og skjør på samme tid. Det er først ved nærmere øyesyn man blir klar over at skulpturen er laget av papir. Fibre av lin males ned og bearbeides til papirmasse som tørkes i store flak. Enkelte steder ser man fortsatt plantefibrene stikke ut av papiret som hår. Verket slynger seg rundt på organisk vis, men synes ikke å følge en åpenbar logikk i sin komposisjon. Snarere er det som om det røffe verket har sin egen vilje i måten det griper utstillingsrommet på; nærmest invaderende.

Vende hjem - Reise ut
- tanker om installasjonen «Opphav» av Anne Karin Jortveit.
Les hele katalogtekster her: https://goransson.no/wp-content/uploads/2018/06/opphav.pdf

Gabriella Göranssons papir er røft og umiskjennelig håndlaget, og det har noe sart og sårbart ved seg. Hun er kjent for å jobbe med papir på en skulpturell måte. Papiret er i hennes hender mer kroppslig enn nøytralt, og uventede hendelser som har oppstått underveis i prosessen har gjerne plass i det ferdige resultatet. Til og med såkalte «feil».

Det ferdigstøpte papiret i atelieret er preget av ulike mindre ornamentale grep. For henne er de selve drivkraften i forberedelsene til utstillingen, og det handler selvsagt om mye mer enn mønsterdesign.

Allerede installasjonens tittel «Opphav» er en ledetråd.Det er nettopp forbindelsen til hennes egen familiehistorie som er tittelens omdreiningspunkt; konkret i form av en bunke arvede sjablonger. Hennes svenske farfar, som var malermester og treskjærer, utformet sjablonger til sitt dekoreringsarbeid på gårder og slott i Sverige. Etter hans død i 1981 kom de i hennes eie. Nå er de endelig tatt fram, som om de lå lagret på vent gjennom alle disse årene i påvente av at det rette øyeblikket skulle komme. Nennsomt og forsiktig har hun utforsket deler av dette delikate mønstermaterialet som en gang ble utformet for å forskjønne ukjente menneskers omgivelser.

I tittelen fornemmes også tid og forgjengelighet. Det som har funnet sted har betydning så lenge det finnes noen som husker, ivaretar og bringer videre. Bruken av sjablongene handler om et bevisstgjørende møtepunkt i tid og rom. «Opphav» står uansett solid i Gabriella Göranssons virke. Hennes erfaringer og innsikt i eget håndverk gir prosjektet form og uttrykk samtidig som hun går i dialog med farfarens praksis. I «Opphav» blir holdninger til håndverk manifestert på tvers av liv og død. Arbeidet med installasjonen har gitt en mulighet til å kjenne på hva det kan si å være del av et historisk og håndverksmessig spenn. Slik sett er tittelen flettet inn i selve produksjonen, den er ikke bare et tema som sirkler prosjektet inn.

Gabriella Göransson sier selv at hun ser på papiret sitt som «transformert tekstil». Til denne utstillingen er det laget av oppklippede og oppbløtte bomullsfiller. Her og der er faktisk små trådrester synlige, innbakt i papiret. Papir laget av tekstiler? Men slik var det fram til midten av 1800-tallet, før tremasse ble det ledende råstoffet for framstillingen av papir i europeisk sammenheng. Tekstilene kom heller ikke i metervare. De ble flittig samlet inn av såkalte fillepellere, forteller hun meg. Dette var fattige, ofte omreisende mennesker som befant seg svært lavt i samfunnshierarkiet. Tankevekkende nok utgjorde de samtidig bunnlinjen i en viktig produksjon for det samme samfunnet med sitt virke i forbrukets randsoner. Når Gabriella Göransson selv bruker bomullstekstiler til sitt papir, står hun i forlengelsen av en fascinerende historie med et betydelig humanistisk alvor.

Anne Karin Jortveit