År 2019 reiste jeg til et nytt sted, en berbisk landsby, Assersif i Marokko. Jeg traff to veversker, Zaina Amoumer og Kalija El Kabous, som vevde tepper av gjenbruksmaterialer fra klær og tekstiler. De viste meg en gammel vev og ulltepper som forrige generasjons berber-kvinner hadde laget ved å knyte ulltråder. Veven bestod av grener fra det tradisjonelt mytiske og hellige treet Argan, som vokser i landsbyen. Ulla stammet fra sauene som beitet der for 50 år siden. I dag er det ingen som knyter slike ulltepper i landsbyen lengre. Denne gamle tradisjonen har jeg nå tatt i bruk. En ung gutt ga meg helt ren hvit ull, ferdig karret og spunnet til tykke tråder. Bestemoren hans hadde tatt vare på ulla fra forrige generasjon. Jeg klippet lange garntråder, og tegnet markeringene i renningen. Sammen farget vi ulla av hennablader. Zaina og Kalija satt på gulvet og vevde innslag og knyttet trådene. I samarbeid, uten felles språk, skapte vi materialene til mitt videre arbeide med skulptur.
Da jeg bearbeidet materialene, ved å brette, pakke inn og knyte sammen, følte jeg nærhet, kjærlighet og omsorg til formene jeg kom frem til. Jeg hadde nylig opplevd en stor sorg. Denne prosessen med materialet, møtet med den unge gutten, berber-kvinnene og deres tradisjon - og min prosess med sorgarbeid, handler om å omfavne, og å gjøre noe helt, ''Å hele''.
