Gems består av en serie på syv skulpturer støpt i porselen. Som tittelen viser til, ligner skulpturene på steiner, men ikke på vanlig gråstein. Gems, eller gemstones, er den engelske betegnelsen på smykkesteiner. Gemmologi er læren om edelstener.

Idéen er å tilføre naturen noe nytt. Noe en ikke har sett før. Surrealistiske steiner.

Hva er en stein? Det kan være et løst stykke av fast, mineralsk materiale dannet kunstig (feks murstein), organisk (feks nyrestein) eller dannet ved geologiske prosesser (bergarter og mineraler).

Bergarter er de faste materialene som jordskorpen er bygd opp av. Enkeltbestanddelene av bergartene er oftest krystalliserte mineraler. I geologisk betydning er leire, sand og grus også bergarter, selv om de helst betegnes som jordarter.

Smykkestener og halvedelstener er betegnelse for mineraler som anvendes til smykker og prydgjenstander. Disse har ikke i samme grad som edelstener ettertraktede egenskaper som hardhet, glans og gjennomskinnelighet. Porselens hardhet er estimert til 7-8 poeng på Mohs-skalaen. Diamanter har en hardhet på 10. I følge denne skalaen er da mine Gems som edelstener å regne, og vil derfor være nesten like verdifulle som diamanter, etter hardheten å dømme.

Mitt forsøk på å tilføre naturen noe nytt, blir en fordreining av virkeligheten. Det jeg har tilført finnes der fra før, men i en annen form. Mine steiner har blitt produsert kunstig. Jeg har laget edelstener av leire.

Noen av gems-ene har åpning. Vi tenker vanligvis på stein som massive, men det finnes eksempler på hule stener i naturen, kaldt Geoder.

I hagen på familiehytta vår på sørlandet, har vi et bed med hvite stein. Som barn var jeg veldig fascinert av disse steinene, og betraktet dem nærmest som diamanter. Jeg trodde de var sjeldne og veldig verdifulle. Som voksen vet jeg fortsatt ikke hvilken stein det er, men neppe sjeldne og verdifulle. Valg av glasur på mine gems er inspirert av min begeistring for disse hvite steinene, og all den tid jeg brukte på å beundre dem.

Et kunstprosjekt som undersøker forholdet mellom objekter, objektifisering, seksualisering og tradisjonelle kjønnsroller - sett opp mot massemedia og sosiale medier.

Hva er definisjonen på et objekt og hva er objektifisering? Hva er forskjellen på objektifisering og seksualisering? Er massemedia og reklame skyld i alt fokuset på de ytre faktorer - og er det grunnen til at unge mennesker velger å objektifisere og seksualisere seg selv på sosiale medier? Er dette et resultat av at kvinner tradisjonelt har blitt sett på som det svake kjønn som skal tilrettelegge for å dekke mannens behov? Kvinnens rolle var på kjøkkenet, med løpestreng til senga. Hun skulle holde huset rent og pent, føde barn og se bra ut for mannen. Vi har heldigvis kommet lenger enn dette i vesten, men er det et gammelt innarbeidet mønster som henger igjen?

På Wikipedia står det følgende: «Normalt er et objekt en gjenstand som det kan tas og føles på, men det kan også være en person, et dyr, en eiendom eller et element i universet - eller for eksempel en sinnstilstand som er gjenstand for forskning.»

Installasjonen inneholder ti skulpturer av kunstnerens selvportrett - appropriert med ulike objekter, montert på vegg med tykke gullrammer. Videre er det fem skulpturer av modifiserte, surrealistiske objekter og et speil. Rommet er kledd med vinrøde velur-draperinger og vinrødt teppe på gulvet. I bakgrunnen høres et sampel av sangen «I´m too sexy», av Right Said Fred. Atmosfæren gir assosiasjoner til Barokken, The Red Light District i Amsterdam og til Kitsch. Er det stilfullt eller glorete? Vulgært eller elegant? Sexy eller billig?

Glasert porselen

Very Famous Artist - Hall of Fame, The Blue Signs. En installasjon i tre deler.

For mange er det ultimate målet med livet å bli kjendis. Ekshibisjonisme har blitt den nye folkesykdommen, og unge mennesker er villige til å gå langt for å bli lagt merke til. Ofte uten å tenke på konsekvensene.

Som en kommentar til denne trenden har jeg fremstillt meg selv som kjendis, og har laget en byste av meg selv i gull. Arbeidet har tittelen Very Famous Artist. Dette for å immitere andre kjente mennesker som har fått byster av seg stående på viktige steder. Bysten av meg har derfor også blitt avfotografert utenfor viktige signalbygg i Oslo. (Nasjonalmuseet, Samtidskunstmuseet, Nobelsenteret, Operaen, Astrup Fearnley museet, Stortinget, Slottet, Vigelandsparken,Vigelandsmuseet samt ved siden av Munchs byste på Vår Frelsers Gravlund.) Prosjektet består av skulptur og foto.

Hall of Fame er en forlengelse av overnevnte prosjekt. Dette arbeidet består av 16 byster på sokkel. Jeg har brukt bysten av meg selv som lerret og malt på ansiktet til inflytelsesrike kunstnere og kjendiser. Bystene har i tillegg parykk og/eller andre assesorier som identifiserer hvem som portretteres, og det hele stilles ut som en Hall of Fame sammen med mitt eget autentiske selvportrett plassert midt i blant dem.

Noen av de jeg har portrettert har helt bevisst brukt en systematisk strategi for å oppnå en kjendisstatus, andre har blitt kjent i kraft av sitt kunstneriske eller diplomatiske virke, sosiale posisjon eller talent. Flere har også blitt gjenstand for medias behov for selge historier. Noen har oppnådd en slags kult-status, hvor en egenlig ikke legner tenker over, eller kanskje ikke engang vet, hva de representerer, som feks Mao.

Jeg har bevisst valgt personer både fra medieverden og kunstverden, da dette er to referanser jeg stadig vender tilbake til i arbeidene mine.

De som portretteres er: Jeff Koons, Nan Goldin, Andy Warhol, Mao, Frida Kahlo, Damien Hirst, Lady Diana, Salvador Dali, Opera Winfrey, Tracy Emin, Hitler, Mona Lisa, Brooke Shields, Orlan og Edvard Munch, i tillegg til mitt eget selvportrett.

Siste del består av De blå skiltene, som henger på husvegger for å fortelle noe av kulturell og historisk betydning som har foregått i bygningen eller på stedet. På mine skilt har jeg skrevet mitt navn, Cecilie Lind, tittel, Very Famous Artist, og tidsrommet for når jeg bodde der. De er hengt opp og fotografert på de respektive bygningene jeg har bodd gjennom livet. Dette arbeidet består av skulptur (skilt) og foto.

Prosjektbeskrivelse, what the fuck is wrong with VISUAL CANDY av Cecilie Lind

Installasjonen what the fuck is wrong with VISUAL CANDY er en surrealistisk symfoni av objekter, farger og lyd, som har som formål å appellere til våre visuelle sanser og ikke til vårt intellekt. Et fargesprakende utrykk som pendler mellom kuriositetskabinettet og det å være på reise i en sirkus-aktig tegnefilm. Målet er å overstimulere alle ytre sanser slik at en kan bli i lang tid og stadig la seg fasinere og oppdage nye detaljer.

Samtidig har den et feministisk bakteppe, hvor jeg reflekterer over viktigheten av å opprettholde en estetisk perfekt fasade i dagens samfunn. Økningen av plastisk kirurgi for å oppnå et ideal skapt av massemedia og hvordan alle til syvende og sist blir seende helt like ut. Som dukker på utstilling i et vokskabinett. Kanskje det er noe alvorlig galt med VISUAL CANDY? Hvor kvinner blir redusert til noe vakkert en kan hvile øynene på.

Prosjektet er også en kommentar til den minimalistiske og strenge konseptkunsten som har preget mye av den norske kunstscenen de siste årene. I dette arbeidet vil det ikke være nødvendig å lese noen mal eller ha kjennskap til obskøne filosofer for å få utbytte av opplevelsen. Den er tilgjengelig for alle.

Essensen i installasjonen er skulpturserien Still Life, som består av syv skulpturer av mitt hode fullført på forskjellig vis. De er alle laget i porselen. Veggene i rommet er dekket med gulltekstiler og gulvet er flisbelagt med sidlengs sjakkmønster i sort og rosa. Skulpturene er montert i rommet på diverse objekter. En står under et banantre med rosa bananer, en henger fra taket i et fuglebur, en tredje står på en gammeldags vaskeservant, og de resterende på mer sokkel-lignende møbler rundt i rommet.

Det er spesiallaget musikk til installasjonen av The Invisible Eggmen, som er Herjulv Arnkværn, Øystein Sandsdalen og Steinar Buholm. Lydbilde består av klokkespill, pianoklimpring, susing av vind, og andre mystiske lyder i loop. Følelsen er en blanding av lystig skrekkfilm og barne-tv.

Tittelen på installasjonen, ”What The Fuck Is Wrong With Visual Candy”, er forøvrig et sitat av Damien Hirst, som svar på kritikk av hans prikke-malerier.

Prosjektet er en kommentar til de krav samfunnet stiller til oss som individer. I en hverdag som domineres av tidsklemma, forventes det at en til enhver tid er oppdatert, velinformert og reflektert rundt alt hva angår politikk, samfunn, kultur etc. Det forventes at en har høye ambisjoner både på jobben og på privaten, og det er viktig å holde en god fasade utad. Kort kan essensen av prosjektet oppsummeres slik:

Vær sukkserik
Ha en interessant, godt betalt og utfordrende jobb
Se fantastisk ut
Vær oppdatert på alt
Dyrk en mengde unike og spesielle hobbyer
Heng med de rette menneskene
Hør på den feteste musikken
Hold deg i form med det nyeste treningstrenden
Ha den mest populære hunden
Mal stuen i den seneste nyansen
Vær en perfekt venn, elsker og forelder
Se alle utstillingene og konsertene alle snakker om

Og alltid vær i stand til å si noe smart.

The Triology of Success handler om hvor falskt samfunnet har blitt, og at vi måler hverandres meneskeverd i materielle og ytre faktorer.

Kids can recognize logos by 18 months of age.

Before their second birthday, they're already asking for products by brand names. Experts say that by three-and-a-half years, children start to believe that brands communicate their personal qualities. In the US, corporations spend over $15 billion on advertisement directed at children each year. The average Canadian child sees 350000 TV commercials before graduating from high school.

64 percent of the sexually active teens name the media—not parents, friends, or teachers—as their source of information on sex. Young girls perform significantly worse on for instance mathematical problems if they dress sexy, and unconsciously are more focused on how they look.

Beautiful bad girls can sell anything.
Sex sells! Kids sell!

Little Girls Gone Wild comments on the increased sexualization of children and tweens in the media. The main focus is on how the marketing industry takes advantage of an impressionable and profitable market segment via indelicate strategies. The increased sexualization of children in media is gradually blurring out the borders between youngsters and grownups. When are kids ”grown up”? When are they sexually mature? What do they radiate for instanse with how they dress? And to what extent are the children aware of those signals? This project is questioning where those lines are supposed to be drawn. It also touches both ethical and moral issues in the debate regarding the taboo in question.

Little Girls Gone Wild is a dystopic project. As a metaphor for sexuality, narcissism, play and something that belongs in the adult world, I chose sexual toys. I put myself in the roles of both the marketer and the producers by using an unexplored potential in the market to obtain profit and increased sales. Both morals and ethics are put aside by making a fictional children's toyshop with these new toys.

The tiny children's sexual toys are cast from actual sexual toys for adults. They are cast in porcelain and have shrunk about 50 percent by casting and firing them several times. They are decorated with happy colors and childish patterns to create an absurd fusion between children and adult worlds.