Det som blir igjen
Husker du den festen? Den middagen? Da vi sto opp dagen etterpå og gulvet var dekket av rester. Krøllete servietter, vinflekker, knuste glass og matrester. Som om en kjempehånd hadde feiet det ned på gulvet. Som om noen hadde danset på bordet. Før vi ryddet var det som et polaroidbilde av et øyeblikk. Et stilleben.
Kanskje det var før pandemien. Eller var det etter?
Hvis jeg prøver å fange disse øyeblikkene; festen, hverdagen, møtene, lukt og smak, oppstår flyktige farger og former. Abstrakte og uhåndgripelige minner av det som har skjedd. Som ikke egentlig kan beskrives, men som nå brennes fast i glass og metall. Du ser kanskje noe annet enn meg? I dine øyne finnes en annen oppfattelse av det som skjedde. Dine minner, din hånd, dine ord. Så når du ser disse bildene – oppstår en ny fortelling av det som har vært.
Og det er det du ser på veien. På stranden. Finner i en lomme der det lå glemt. Det er den glatte stenen, skjellet, det fine glasskåret. Konsertbilletten, hårlokken. Det er ringen og kjedet. Bilder, kvitteringer, nøkler. Gjennom vinter, vår, sommer og høst. Samler du også på alt? Jeg plukker det opp og tar det med meg. Jeg ser på det, tar det med, eller lar det ligge.
Men hva betyr disse tingene? Fungerer de som en tredimensjonal minnebok for samfunnet vi lever i? Uten meg, som setter de i en sammenheng, er de kanskje bare verdiløse fragmenter for andre. Symboler på kjærlighet. På tiden som går. Uten oss som husker hva de er, hvor de kommer fra - er det kanskje bare skrot.
En installasjon bestående av over 100 brosjer, der mesteparten er emaljert kobber og sølv. Verket vant Kunsthåndverkprisen 2022.