«BYGGJEVYRKE Tømmeret var «byggjevyrket» for å reise hus til gårdsdriften. En god bygning krevde at håndverkeren var kjent med hvilke emner som egnet seg, og hvordan trevirket skulle bearbeides. Det beste var kvaegått tømmer. Først skulle toppen av treet hugges slik at sevja kunne trekke. Etter to år fikk margen kiler slått inn for at stokken ikke skulle sprekke. Så kunne selve oppføringen starte. Å lage et hus tok sin tid, og krevde omtanke og håndlag. Og bygningene kunne stå i århundrer, særlig fra 1700-tallet av, da huskroppen ble løftet opp fra grunnen slik at den ikke råtnet nedenfra. Denne norske trearven, slik vi fortsatt kan se den på steder som Hallingdal museum, er en viktig del av og betydelig linje i norsk arkitekturhistorie. De enkle trehusene viser den samme, nærmest selvsagte kvaliteten, som redskaper det har tatt generasjoner å utvikle. Lik en øks er bygningens funksjon, konstruksjon og materialitet vevd sammen i en klar og velproporsjonert form. Vind, vær og sol tærer på arkitekturen og gjør den bare vakrere med tida. Brynhild Slaattos «byggjevyrke» er tekstil, og vevstolen er hennes redskap. Etter at første trinn er gjort ferdig i atelieret, flytter hun tekstilene utendørs og monterer dem på gamle tømmerhus. Over tid utsettes stoffpanelene for vær, vind og sol. At nedbryting av garn og renning skjer raskere enn for tømmer og bygninger, minner oss om betydningen av tid og alle tings forgjengelighet. Og kanskje stiller kunstverket spørsmål om noe er i ferd med å gå tapt når vi nå bygger nytt; en århundrelang kunnskap om materialer og metoder, og om det vakre i ting som får lov til å eldes.» Tekst av Nina Berre, arkitekt og arkitekturhistoriker

Nylontau og tvunnet ulltråd. Høyde: 3 meter. Bredde: ca. 30 cm.

Fotograf: Anders Bergersen

Båtryer og papircollage – en reise i farge og strukturJeg legger opp strimler med klippet og revet papir, det gir en rytme av smale og brede striper. Papirmaterialet varierer mellom det helt tynne til det grovere. Her er rispapir, dekorpapir, bokmanus, appelsinpapir.

Rosa er en farge som har gått igjen i flere arbeider. Rosa er for meg en forunderlig farge. Den spiller på flere bølgelengder og skjuler flere farger som oransje, rød og over mot det lilla. Rosa minner meg om tidlige morgener i fjerne himmelstrøk, vinterhimmelen i Oslo og vårens kirsebærblomster.

Jeg liker å bryte det stramme stripemønsteret med figurative former som appelsinpapirfigurene: Katten, Syklister, Tårnet. Det gjennomskinnelige appelsinpapiret gir større fargespekter og historier jeg gjerne deler med andre. Fargen rosa går også igjen i mine to tekstiler, som er influert av arbeidet med papir mht. striper og fargevalører.

Papircollagene er også i en klar dialog og i kontrast til de to båtryene/napparyene på utstillingen. Båtryen/napparyen kjennes ved to ulike sider, en med en flat, vevet struktur, den andre med flossknuter som ved sine lengder på tråden gir ekstra varme og luftighet. Båtryens livlige tekstur, materialkarakter og historier fascinerer meg.

Båtryen er ofte en frodig tekstil med tvunnet, kraftig ulltråd og velbrukte filler. I tillegg brukte veverne det de hadde, som vakre silkebånd, dusker eller annen pynt. En dyrebar tekstil for eieren, og som ofte ble laget med den aller største kjærlighet av veveren, til den som skulle ut på en farefull og kald ferd på havet.

1998
h: 2,60 m b: 0,60 m
nylon og ull i to lag
foto: Tom Riis

Rød Villblomst er en tolags tekstil, der det vevete partiet har en intens rødfarge som gir de lette og lyse trådene i forgrunnen en solid bunn å spille opp mot.

Dette arbeidet ble laget mens jeg var på et stipendopphold på Nordisk Kunstnarsenter i Sunnfjord.