Vokabular for en annen fremtid – rapport fra fagseminaret Material Glossary

SYNLIGGJØRING: Marte Johnslien

Kunstner Marte Johnsliens bidrag til den materialbaserte ordlisten var «synliggjøring». Med dette begrepet ønsker hun å vise materialenes kretsløp og hinte til en mulig fremtid.

Johnslien har i de siste årene jobbet med å synliggjøre mytologier og symbolbruk i gruvedriften av det hvite pigmentet titandioksid (TiO2). Det hvite pigmentet kan kombineres med mange materialer, og kommer fra de dype fjellene i Rogaland. Da blyhvitt ble ulovlig, var Norge ledende i å utvikle pigmentet som finnes i ilmenitt. Kronos Titan er faktisk, gjennom utvinningen av titandioksid (TiO2), en av de største leverandørene av hvitt pigment i verdensøkonomien. I prosjektet «TiO2 – The Materiality of White» har Johnslien forsket på hvordan jord, stein og leire fikk rollen som skitne og antimoderne i det forrige århundre, samtidig som transformasjonen fra sort til hvitt representerte en form for åndelig opphøydhet i gamle reklamebilder fra titanproduksjonen. Johnslien ønsker med prosjektet å bringe TiO2 tilbake til sitt jordlige opphav – i keramikkglasurer blir ikke titan verdsatt for sin hvithet, og i keramikken viser den sitt mangefasetterte ansikt.

Utvinningen av TiO2 gir enorme utslipp av restmateriale i området, mange meter dype sanddyner der lite vegetasjon kan vokse. Populariteten til TiO2 – som det hviteste og mest dekkende pigmentet som i tillegg ikke er giftig – står i sammenheng til en ide om fremskritt i det å overvinne naturen, i følge Johnslien. Målet med hennes arbeid er å undersøke forbindelsene mellom geologi, råmaterialene til keramikk og gruvedrift. Dette har hun blant annet gjort gjennom feltarbeid med keramikkstudenter fra Kunsthøgskolen i Oslo, som de brukte til å utvikle glasurer med titan og andre stoffer fra gruvedriften og det enorme deponiet på Sandbekk. Feltarbeidet resulterte i utstillingen «Hidden Stone / Skjult stein». Utstillingen ble vist på visningsrommet Velferden, som ligger rett ved gruvedriften til Titania, og utforsker det stedsspesifikke opphavet.

— Da jeg spurte studentene om hva som var unikt med utstillingen, pekte de på at observasjoner fra feltarbeidet dukket uventet opp i skulpturene. Slik har studentene og jeg bearbeidet og også destillert opplevelsen av materialene inn i det kunstneriske arbeidet. Fargepaletten og sammenhengen mellom materialene talte med en felles stemme. Gjennom kunnskap om naturressurser og gruvedriftens påvirkning, dyrker vi et bånd til stedet, en kollektiv emosjonell tilknytning til landskapet, fortalte Johnslien.

Basert på «SYNLIGGJØRING. Fargens materialitet – Mineralindustriens mytologi», foredrag av Marte Johnslien.

SAMMENFLETNING: Erika Kristofersson Bredberg

Erika Kristofersson Bredberg valgte ordet «Sammenfletning» for å beskrive produksjonsproblemstillinger og sosial praksis i sitt virke. Bredberg løftet frem det kollektive i håndverk og kunnskap, om hvordan kunstnere sitter med ulik kunnskap og kan dele den.

Bredberg er glassblåser og kunstner med base i Bro, som ligger nord for Stockholm. Etter glassblåser-studier fikk Bredberg og hennes kollega Ammy Olofsson overta en glasshytte i Bro, som ligger rett ved et deponi og avfallsanlegg – faktisk ved Europas ledende bedrift for avfallshåndtering. Deponianlegget håndterer tungmetaller og lignende stoffer som ikke kan gjenvinnes, men som heller omdannes til gass og varmer opp kontorer i området, i tillegg til glasshytten og tilhørende smelteovn. Gassen kommer kontinuerlig, i en to km lang ledning under jorda, direkte til ovnen, som går opp til 1 100 grader. Bredberg jobber med gjenvunnet glass, som ikke trenger like høy temperatur som annet råmateriale. I glasshytten har Bredberg og Olofsson med et fokus på å jobbe miljøvennlig i så mange steg som mulig.

Sosial bærekraft går hånd i hånd med miljø – og økonomisk bærekraft. I tillegg til å drive glasshytten som brødfør dem, er Bredberg og Ollofson også kunstnere med hver sine kunstnerskap, og også medlemmer i kunstgruppen «Boom!». Boom! har blant annet bygget en mobil glasshytte — den lyder navnet «Spicy» — som de bygget selv, og bruker for å reise til sosioøkonomisk utsatte områder hvor man ikke ofte kommer i kontakt med kunst.

Basert på «SAMMANFLÄTNING. Miljö- och social hållbarhet i glasproduktion genom Glasbolaget och BOOM», foredrag av Erika Kristofersson Bredberg

BIOMATERIALER: Siv Støldal

Kanskje kan visjoner om nullutslipp og fravær av plast hinte til en innskrenkning og begrensning, men designer Siv Støldal fikk det tvert i mot til å klø i fingrene etter å utforske eldre og nyere metoder innen biologisk baserte materialer. Støldal valgte «Biomaterialer» som sitt tilskudd til den materialbaserte ordboka.

Støldal klesdesigner og kunstner, men også medgründer av Bioregion Institute, en Bergens-basert organisasjon som jobber for å utvikle biologisk nedbrytbare materialer og sirkulære løsninger. På seminaret presenterte Støldal BioDeepMap (2023–2024), et prosjekt hvor designere og kunstnere samarbeidet med forskere innen naturvitenskap for å utvikle og eksperimentere med bærekraftige materialer som fiskelim, gelatin og blod. Disse skal fungere som alternativer til produkter med opprinnelse fra fossil utvinning og har mye potensiale for kunstnerisk utforskning.

Støldal presenterte blant annet blood natural polymer, som tidligere har blitt brukt til alt fra dørhåndtak til lamper og bilderammer. Støldal fortalte at de jobbet blodpulver kjøpt inn fra Fellesskjøpet og dro på den måten det ladete materialet ned på jorden. Fellesskjøpet selger produkter til det industrielle landbruket, og blodpulveret deres er i utgangspunktet beregnet på hardtarbeidende hunder. I de rette hender finner også kosttilskudd for firbente en ny funksjon.

Støldal fortalte også om nettstedet Materiom.org, hvor oppskrifter av alle slag deles. Flere kunstnere har vært involvert i BioDeepMap, blant annet Tone Anderson og Shitika Agrawal.

Basert på «BIOMATERIALER. Tverrfaglige samarbeider og kunstnerisk utforskning med utgangspunktet i Bio Deep Map», foredrag av Siv Støldal.

GOSSO: Trond Ansten

Kunstneren Trond Anstens bidrag til ordliste var «gosso» fra italiensk «skall». Ordet beskriver et nytt sirkulært materiale, i forlengelse av hans utforskning av organisk avfall fra fiskerier.

Før Ansten presentasjon, så vi på Kunstnerbesøket i hans verksted fra 2021, der han allerede var i gang med en utforskende prosess med ulike kvaliteter av fiskeslim. I prosjektet «GOSSO» utvikler Ansten et organisk modelleringsmateriale av såkalt slakteavfall fra fiskeriene. Materialet er basert på proteinlim fra torsk og oppmalt ryggskjold fra kongekrabben, som i de siste årene har krabbet seg innover kystlinja i Barentsregionen i hopetall.

– For å lage gossoen utviklet jeg en kulemølle og malte opp ryggskjoldene fra krabba til et organisk kalkmel, som jeg så blandet med fiskelimet og laget en ny form for gesso. Gesso er italiensk og betyr kritt. Det er det produktet man bruker til å grunne et lerret med eller støpe ornamenter på en billedramme. Opprinnelig inngikk krittpulver og et organisk lim, gjerne fra harehud. Jeg har erstattet komponentene med fiskelim og kalk fra krabbeskall, som har veldig mange av de samme egenskapene.

De første verkene ble presentert på utstillingen «DET LANGE TREET FRA HAVET» ved Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær våren 2024. Med det nye materialet, kan Ansten lime sammen, abstrahere og kapsle inn materiale fra hans fangst- og sankertilværelse. Gosso kan også fungere som en bindemetafor, der vi oppsøker både nye og gamle måter å binde oss opp mot det vi har distansert oss fra.

Basert på «GOSSO. En utforskning av materialitet og potensiale i fangst og foredling», foredrag av Trond Ansten.

VEDFYRING: Ole Morten Rokvam

Etter å ha vurdert egen prosess med vedfyring av keramikk, en arbeidsmetode som for ham er velkjent og etablert, viste keramiker Ole Morten Rokvam hvordan han fikk lignende resultater gjennom en ny fremgangsmåte.

— Det er vakkert med vedfyring, men også litt galskap da det er mye jobb i forkant og en intens og spennende prosess mens man fyrer . Med vedfyring vet du ikke helt hva det endelige resultat blir, uansett om man har kompetanse og planlegger godt, fortalte Rokvam, som delte erfaringer fra mange års praksis med vedfyring av leire. Rokvam har tidligere bygget rundt 70 Train Kilns, en stor ovn som brennes i fem døgn og krever en enorm vedstabel på seksti meters lengde, en meters høyde og seksti cm-bredde. I desember var Rokvam i full gang med å bygge og bli kjent med egenskapene til en ny og mer energieffektiv ovn, franske «Girel3E». Med den blir mengden ved og forurensning av forbrent ved redusert med 80 %. At ovnen i tillegg er økonomisk og ergonomisk gunstig, bidrar til dens fortrinn.

Rokvam beskrev ovnen som et nytt kapittel innen vedfyring, med et enkelt og virkningsfullt prinsipp hvor man slipper ved rolig ned i ovnen og justerer luft og varme ved hjelp av tangenter. Ovnen krever full oppmerksomhet, med riktig atmosfære og riktig mengde luft for ønsket farge og uttrykk. Leiren brennes på 9–12 timer opptil 1300–1320 grader, med en liten mengde ved. Den har en lastekapasitet på 650 liter, til sammenligning med en Train Kilns 600–5000 liter. Rokvam var i full gang med å bygge ovnen under seminaret i desember, og fortalte at han var spent på hva slags overflater han ville få med den – forventningen lå nærmere en reduksjonsbrann og lett vedfyring, med god «flashing».

Første fyring ble gjennomført i mars 2025, og Rokvam rapporterer om svært gode resultater. Håpet er at ovnen vil være et positivt og viktig bidrag i utviklingen av det keramiske fagfeltet, ved å bli mer bærekraftig med ovnens lave karbonavtrykk. Ovnen er rimelig sammenliget med tilsvarende elektriske ovner og kan brennes svært rimelig grunnet lavt forbruk av ved. Den kan settes opp i bynære miljøer, da den slipper ut svært lite avgasser. Høsten 2025 bygges det tilsvarende ovn ved Senter for keramisk kunst (SKK) på Ringebu, og i 2027 skal det bygges en på kaia ved Porsgrunn Porselen, i regi av 1400 Grader og Kunsthall Grenland.

Basert på «VEDFYRING. Bærekraftige brennetekniker for keramiske ovner», foredrag av Ole Morten Rokvam.

GLASUR: Sissel Wathne

Glasur er keramiker Sissel Wathnes store interesse, og hun setter spørsmålstegn ved ordet i seg selv – kan man finne et nytt ord for glasur, som ikke representerer de ensformige, rendyrkede glasurene fra industrien? For Wathne åpner «fortellerflate» opp for andre måter å arbeide med keramikk på, gjennom sirkulære prosesser og å problematisere industrielle materialers tilsynelatende renhet.

Wathne har lenge bodd og jobbet i Røros, omringet av et gruvelandskap hun beskriver som en keramikers materialparadis. Det samme landskapet er som en naturkatastrofe å regne for geologer og biologer, en erkjennelse som også er tilstede i Wathnes arbeidsprosess. Hun startet et treårig forskningsprosjekt med samlede materialer fra Røros, som kvarts, feltspater, kobber og jern, der hun var opptatt av det sanselige og kroppslige ved bruksting.

I samarbeidet med Credo har målet vært å skape et kjøkken med en full sirkel i produksjonen. Dette har ført til at Wathne benytter seg av matrester som sjøkrepsskall, reinsdyr- og kubein i sine glasurer. Matavfall brukes til smeltestoff etter kalsinering og knusing. Knoklene fra de ulike kuene varierer når de smelter i glasuren, selv om de blandes likt innenfor de samme rammene, fortalte Wathne, på samme måte som smaken av melken deres er varierer. Wathne ønsker å gi plass til disse variasjonene, for eksempel ved å lage sin egen sikt for utvikling av glasurene. De industrielt fremstilte råmaterialer er for rene og fine i følge Wathne, noe som fører til at glasuren fratas detaljer og egenart.

Alle små betydningsfulle detaljer er noe man kun finner ut av i verkstedet og nettopp i verkstedet har Wathne erfart at glasurkjemi og virkelighet er to forskjellige ting. Sjøkrepsskall måtte hun for eksempel fryses på grunn av lukten, og forurensningen i krepseskallet førte til at glasuren ble gul. Reinsdyrsbein smelter på særlig høye temperaturer og kanskje fordi de beiter på et annet område enn kyr, får glasuren en annen struktur. De beste resultatene oppnås derfor gjennom utallige brenningsprøver, slo hun fast.

Wathne jobber først og fremst med å formidle en annen måte å tenke på. Istedenfor å forsøke å påvirke industri til mindre masseproduksjon, kan man inspirere dem til å bruke materialer annerledes, bruke restmaterialer og være åpne for variasjoner fra urenheter. Hva som anses som feil og ikke i industrien har veldig liten margin, fordi man prøver å få alt likt. Wathne oppfordret til å heller velge variasjon. Som keramiker kan man dessverre ikke redde verden, men man kan endre tankeganger og skape fortellinger om andre verdier, slo hun fast.

Basert på «GLASUR. Sirkulære glasurer fra matavfall», foredrag av Sissel Wathne.

MABONDOISM: Rafiki

Kunstner Rafiki foreslo nyordet «mabondoism», som kommer fra palmeplanten «mabondo» (raphiapalme) og suffiks «ism». Det å foreslå nye ord reflekterer nødvendigheten av å utvide ordliste bortenfor eurosentriske konsepter.

Rafiki har siden 2018 jobbet med å bygge opp sitt livsprosjekt, et tverrkunstnerisk arbeid som involverer sosial innovasjon, lokalhistorie og kunsthåndverk, et prosjekt tar ønsker å lage et minne om ofre for krig og konflikt i Kongo. Siden 1996 er det regnet for å være rundt seks millioner mennesker, og Rafikis ønske er å plante 60 000 trær — som tilsvarer en prosent av disse seks millionene — på det som er nå et avsidesliggende og fraflyttet område. Stedet Rafiki planlegger å plante trærne var opprinnelig en vill skog, før det ble preget av en enorm strøm med flyktninger og hugget ned og har også vært et gruveområde. Med minnesmerket «Future Forests Kongo» og planen om å plante trær, står som en mild kontrast til harde og brutale monumenter som gjerne blir satt opp i mer urbane områder, for eksempel etter andre verdenskrig.

– Disse monumentene er laget i harde materialer som er ment til å vare lenge, men mennesker er skjøre. Vi er her et øyeblikk, og så ikke lenger. Men oss skjøre mennesker kan etterlate seg noe som vokser sitt eget liv, sa Rafiki. Hun jobbet lenge med konseptet og metoden for å gjennomføre det, og nå åpner hun opp for andre til å bli med i Future Forests Kongo – de som tør å jobbe stort. Rafiki ser ikke på kunstneren som et enestående geni, men heller en liten brikke i en større helhet, noe som er kollektivt med mange ledd. Dette er en del av en livsfilosofi fra sentralafrikanske områder. For Rafiki er materialordlisten et viktig sted for å stadfeste uttrykk som ikke bare er eurosentriske. Det vil si å være åpne og rause nok til å jobbe med ting her og nå, som reflekterer andre steder, andre tider og som fører oss inn til en fremtid med mer mangfold. Dette er fordi det vi er ute etter, finnes hos flere der ute.

Basert på «MABONDOISM. Future Forests Kongo», foredrag av Rafiki. Vi vil gjerne takke Rafiki for å, i tillegg til presentere prosjektet sitt, invitere oss inn til sin arbeidsplass hos Atelier Kunstnerforbundet.

Workshop: en ordliste som vokser

Som avslutning på seminaret deltok alle i gruppearbeid med to veiledende spørsmål: Hvilke klima og miljøutfordringer har du møtt som kunstner i det materialbaserte feltet? Hvilke ord kan legges til ordlisten fra ditt fagområde? Gruppene idémyldret ord som kan legges til ordlisten og oppsummerte i fellesskap.

Et eksempel på som et ord som ble lagt fram er «kjede», forstått som det å være del av et kretsløp eller en næringskjede som består av flere ledd, historier og forandringer over tid. Begrepet har i seg tilhørighet til en tradisjon og gjenbruk av materialer og kunnskap. Det ble lagt vekt på hvordan kunstneren selv er del av denne kjeden der ting bygger på hverandre, at man ikke kan avskjære seg fra den og heller bør skape tillit til den. Forståelsen av begrepet står i kontrast til samlebåndet der deler av kjeden stykkes opp og isoleres. Kjeden berikes av urenhetene som oppstår mellom leddene - historier, personligheter og variasjoner som utfyller og omskaper hverandre. Det handler om å ha med seg videre det unike fra det livet som materialene og skaperne har levd. Denne kjeden står også i kontrast til samlebåndet i at den ikke har en slutt. Den går alltid over i nye ledd av gjenbruk og transformasjon.

Mange var også opptatt av steds- og materialsensitivitet som begreper for det å oppsøke lokale materialer og utforske deres individuelle og sammensatte karakter og forbindelse til nærmiljøet, heller enn å oppsøke industrielt foredlede materialer.