Til minne om Irene Myran (1948–2019)

Irene Myran. Foto: Sidsel Jørgensen
Det er med tungt hjerte vi meddeler tekstilkunstner Irene Myrans bortgang. Myran døde 27. juli i Kristiansand, etter et langt og krevende sykdomsforløp.

Minneord for Irene Myran
Irene Myran var født og oppvokst i Oslo. Hun var utdannet ved avdeling for tekstil på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i 1968–73. Hun har hatt flere separatutstillinger, blant annet "My Darlings" på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand (2012–13); Agder Kunstsenter (2000); Kunstnerforbundet (1995); og sist men ikke minst, "Sonate" på SOFT galleri (april/mai 2019), hvor hun selv var tilstede på åpningen. Utstillingen ble kronet med innkjøp fra Innkjøpsfondet for Norsk Kunsthåndverk. Arbeidet vil innlemmes i Nasjonalmuseets samling. 


Fra Irene Myrans utstilling "Sonate" på SOFT galleri i Oslo i vår. Foto: Øystein Thorvaldsen og softgalleri.no

Myran har deltatt på en lang rekke gruppeutstillinger i inn- og utland, og står bak mange utsmykkinger, blant annet på Lyngdal VGS (2007), Kristiansand Tinghus (2002) og Håkonshallen i Bergen (1994). Ut over nevnte innkjøp fra Innkjøpsfondet for Norsk Kunsthåndverk, er hun innkjøpt av Norsk Kulturråd, Kristiansand kommune, Sørlandets Kunstmuseum og Vestlandske Kunstindustrimuseum m.fl. 

Irene Myran var fagpolitisk aktiv fra dag én i sitt yrkesaktive liv. Sentralt i hennes engasjement var arbeidet knyttet til kvinnelige kunstneres arbeidsvilkår og rettigheter. Irene var sitt engasjement, fullt og helt. Dette medførte at hun var fagpolitisk aktiv like, lenge som hun var skapende. I over 40 år har Myrans tekstile verk, og hennes genuine og utrettelige kunst- og kunstnerpolitiske engasjement, nasjonalt og regionalt, hatt en klar og tydelig stemme. I hele denne perioden har Irene hatt mange sentrale verv både nasjonalt, og senere på regionalt nivå, da hun i 1988 flyttet fra Oslo til Kristiansand. Hun har sittet i NK sitt styre, i den Nasjonale juryen, i Innstillingskomiteen for tildeling av stipender og i Kunstnerrådet m.m. Da ny rekrutering uteble i NK Sør-Norge var det Irene som fikk kabalen til å gå opp, ved å ta fatt på stadig nye verv i gitte 2-års perioder. Jeg tror aldri hun noen gang har sagt nei til å påta seg verv for Norske Kunsthåndverkere. Da hun i 2014 for siste gang takket av som styremedlem for NK Sør-Norge, hadde hun de siste 25 årene, sammenhengende, uten opphold, bekledd verv av ulike kategorier, på ulike nivåer for Norske Kunsthåndverkere.


Irene Myrans veggteppe "Møtested" fra 2002 i pigmentfarger på bomul. Verket henger i Justisbygget i Kristiansand. Foto: Jaro Hollan for KORO

Myran hadde et levende blikk, et sånt som mennesker som brenner for noe har. Som en hvirvelvind, en aldri hvilende utålmodighet og uro, båret av en underliggende bunnløs utholdenhet, har Irene i solidaritet med alt levende, skrevet sin egen fortelling om hva det vil si å være menneske. Hennes livslange prosjekt har handlet om bevisstgjøring, kunnskap, kunst og felleskap. Hun var meningssterk. Kompromissløs. Hun visste hva hun kjempet for, og hvorfor. Det var umulig å hvile tilbakelent i sin manglende kunnskap om kunsthåndverket, og nødvendigheten av å sikre vilkårene for å kunne skape, i hennes nærhet.

Irenes brilliante blikk, barnlige glede og interesse for rikdommen i det lille, det alminnelige, hverdagslige og delvis anonyme preger hennes tekstile verk. Arbeidene er direkte, umiddelbare, inderlige og underfundige. Frodige og fargerike. Fyllt av ren skjær skaperglede, begeistring og omsorgsfull humor. Enkle og klare fragmentariske fortellinger. Rariteter og elementer skyves og dyttes på. Fjernes og flyttes på. Gjenkjennelige, likevel er det ikke sikkert de likner, kanskje rommer de det motsatte av den først tenkte tanken. Tekstilene er livsbekreftende, all energien til tross, rommer arbeidene også en underliggende sårbarhet og lengsel. Arbeidenes karakter ble bygget lag på lag, gjennom langsomme og sammenhengende prosesser. Arbeidene hennes er Irenes måte å leve på, og overlevere erfaring på.


Irene Myran: "Folklore" fra 2012. Foto: Sidsel Jørgensen og softgalleri.no

Like generøse som tekstilene hennes er, har hun vært mot sine venner, kollegaer og medmennesker, på tvers av tilhørighet, kunstneriske uttrykk og generasjoner. Irene tok seg tid til å se, og til å formidle sin begeistring. Vid åpen, vitebegjærlig og interessert møtte hun oss. Hun inspirerte – og lot seg selv inspirere. Irenes livsløp har gjennomgående handlet om livsvilkår for sjel og hjerte, hun har vært urokkelig i sin tro på det kollektive: ansvaret, mulighetene, gjensidigheten, likeverdet. Sammenhengen. Helheten. Hun var overbevist om at verden trengte mer engasjement og medfølelse. Irenes bortgang representerer et veiskille. En slutt og en begynnelse. Tiden vil fortsette å komme. En ny tilstand skal finne sin form. 

Omfanget av antall verv, og engasjementet målt i investert tid fra Irene sin side, vitner om at engasjement på sitt beste er uløselig knyttet til ansvarlighet. Ikke alle kan bekymre seg for kunsten og kunstnernes livsvilkår, og samtidig ha det behagelig i skyggen. Vår viktigste arv etter Irene, er kanskje at vi fullt og helt, tar innover oss det faktum at det er engasjementet som holder gresset grønt. 

Takk for alle fargene, Irene! 
Takk for alle fuglene og alle blomstene!
Takk for skjønnheten!
Takk for entusiasmen og engasjementet!
Takk for motet til å leve i uroen!
Takk for alt – absolutt alt, Irene!

I ydmykhet og med respekt lyser vi fred over ditt minne.
 

Bente Knudsen Sanden
for NK Sør-Norge

 

Se det nydelige opptaket Norge Rundt gjorde for NRK da de besøkte Irenes verksted i 2013 ("Darlingkunstner" fra 11:30).