Til minne om Inge Pedersen (1961–2019)

Minneord Inge Pedersen
Inge Pedersen ble født i Alta i 1961. Bare 18 år gammel reiste han fra hjemstedet med oppbakking fra en bestemor som sa til ham at han kunne bli det han ville, og at han skulle reise ut i verden. Det ble Røros, før ferden gikk videre til Oslo. Han søkte seg inn ved Arkitekthøyskolen i Oslo og ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole, avdeling for keramikk. Han valgte keramikk og sa selv at det var det beste valget han hadde tatt og at de lykkeligste stundene hadde han på verkstedet sitt i Maridalsveien 3 i Oslo. Teknisk var han unik. Han utviklet en ekstrudertingsteknikk hvor han med høyt trykk presset leire gjennom ulike sjablonger som han selv utviklet. Han brukte transparente mønsterrapporter som ble satt sammen til store formater. De fleste av hans flotte verk var gjort på denne måten. Inge var en systematiker og systemtenker. Når han ikke hadde oppdrag eksperimenterte han og laget glasurprøver, alt systematisk gjennomført og nøyaktig nedskrevet. Inge hadde evnen til å ta ting fra eksperimentets stadium til gjennomføring.

Fagpolitisk var han en viktig stemme. Han gikk uredd inn i styret til Norske Kunsthåndverkere og tok på seg flere verv. Et av de siste store fagpolitiske løftene han gjorde var arbeidet med å sikre arbeidsplassene og verkstedene til kunstnerne i Maridalsveien, der også han selv arbeidet. Det betydde svært mye for Inge, og han ga raust av sin tid for å gå inn i dette arbeidet.

Inge Pedersen i eget verksted i Oslo. Foto: privat

I over ti år var han konsulent for KORO, Kunst i Offentlig Rom. Inge var jo en person det var lett å like, med sitt vinnende og tillitvekkende vesen. Det gjorde ham også svært godt egnet til å være konsulent i kunstprosjekter, som foruten faglig styrke, jo i stor grad dreier seg om å forstå andre og skape tillit. Inge kunne nok ha sine sterke meninger som han ikke var redd for å stå for, men alltid med et smil på lur. I forsvarsbyggene var det mange hensyn å balansere og latteren hans virket ofte avvæpnende om man ikke var enige i første omgang. Det mest omtalte han hadde ansvaret for, var Rena leir som sto klar i 1997. Arbeidet resulterte i 130 verk som er plassert rundt om i ulike bygg i leiren og som også er gjengitt i bokform som er en del av kunstprosjektet. Prosjektet fikk stor oppmerksomhet og Inge sto i striden og talte alltid kunsten og kunstnernes sak. Det kunne nok koste ham noe i prosessen, men han var klar og tydelig.

Som kunstner skapte han også selv store betydelige utsmykkinger hvor han fortolket stedet og bidro til å forskjønne og påpeke stedets betydning. Hans kunst var aldri likegyldig, men hadde en enkel, men klar tanke. Ideen og det visuelle fikk følge av poetiske titler. Et eksempel er fasaden på Hålogaland teater hvor han utførte en blå vegg med tittelen "En midtsommernatts drøm". Et annet eksempel er seremonihagen ved Bjønnes sykehjem hvor han gjorde keramiske skulpturer. Han utførte ti stoler, inspirert av en fjøskrakk hvor åpningen til hullene i midten er formet som kompasstjerner i ulike størrelser. Stolene står under kronene på kirsebærtrærne og ble plassert som et stjernebilde med utgangspunkt i ti av stjernene i Storebjørn og Lillebjørn. Inge så for seg plasseringen som en tegning fra himmelen hvor en lysstråle fra fundamentet går gjennom hullet i stolsetet. Med Inge i tankene våre ser for oss beboerne på sykehjemmet som sitter på en stjerne, nå og i lang tid fremover.

Detalj av fasaden på Hålogaland teater. Fotot: privat

Inge brukte store deler av sitt yrkesliv på å undervise på Høgskolen i Oslo og Akershus. Han var en god pedagog og underviste i mer enn femten år ved institutt for produktdesign hvor studentene blant annet kåret ham til den beste læreren. Han lærte studentene å tenke enkelt og gjennomførbart, men likevel komplekst. Han ledet dem til å tenke utradisjonelt og oppmuntret dem til å utvikle seg på egne måter.

Den siste store utsmykkingen Inge utførte var i samarbeid med Trine Mauritz, det var et terrazzo-gulv til Kongsvinger ungdomskole, med tittelen "Det begynner her". Det ble en kjærlighetserklæring til naturen, til den store boreale skogen som strekker seg over hele Nordkalotten og er et av verdens største økosystemer. Tanken var at elevene ved skolen skulle vite at alt var mulig, at det begynner her, en kjærlighetserklæring til livet, mulighetene og naturen.

Terrazzo-gulvet på Kongsvinger ungdomskole som Inge fikk oppført i samarbeid med Trine Mauritz. Foto: privat

Et vakkert menneske og en flott kunstner har gått ut av tiden så alt for tidlig. Det er et stort tap for kunstnorge at han nå er borte. Vi lyser fred over Inges minne.

Tanya Kuiters, Arild Berg, Dag Wiersholm og Trine Mauritz

Bildene under viser flere av Inge Pedersens verk. Bildemateriellet er gjengitt etter avtale med Marte Fæhn og Trine Mauritz.