Love of the real - Galleri F 15

2017
LOVE OF THE REAL 26. november 2016 - 18. januar 2017 Love of the Real handler om poesien i menneskelig skjørhet og mot, og om hver dags nye mulighet til å prøve igjen. Utstillingen presenterer verk av ni norske og internasjonale kunstnere. Kunsten i utstillingen kan forstås som ulike uttrykk for vår opptreden i hverdagslivet. Spørsmål knyttes til hvordan vi forholder oss til «sannheter» om det perfekte, og hvordan dette påvirker vårt syn på oss selv og hverandre. De ulike kunstverkene formidler intelligent, vart og varmt alternativer til dette forholdet og skapes scenarier for psykologiske og eksistensielle refleksjoner. Begreper som verdi og virkelighet er sentrale, men også i kunsten det problematiske ordet følelser. I Love of the Real er følelser sentrale i kunstverkene. Arbeidene er ikke ironiske, og en underliggende humor og varme er tilstede i flere av verkene. Takk til kunstnerne Heidi Bjørgan, Mette Hellenes og Anne Trægde som har laget nye verk til denne utstillingen. Takk til Martin Creed, Brian Frænde, Andrea Büttner og Iiu Susiraja for utlånte arbeider og takk til polfarer, forfatter og forlegger Erling Kagge for utlån av Ceal Floyers verk i utstillingen. Heidi Bjørgan (NO. f. 1970) undersøker verdien av ulikhet og det ufullkomne i en installasjon bestående av 200 keramiske objekter. Sterkt inspirert av den eksentriske, amerikanske keramikeren George Ohr (1857–1918), tematiserer hun mot til å være tilstede i sitt eget. Kurator: Maria C. Havstam

Beretningen om en affære - Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

2016
I denne utstillingen tar keramiker Heidi Bjørgan på seg kappen som instruktør, og iscenesetter Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums keramikksamling i en dramatisk fortelling om sine inspirasjoner som kunstner. I dette stykket møter vi protagonisten, Heidi Bjørgan, i hennes forvandling av museumsmagasinene til et barokt og eventyrlig møte mellom sitt eget kunstnerskap og museets samling. Dette er også fortellingen om et langt kjærlighetsforhold som spenner seg helt tilbake til barndommen. “I am making pots for art's sake, God's sake, the future generations, and for my own satisfaction,” hevdet den eksentriske, amerikanske keramikeren George Ohr (1857–1918) for over hundre år siden. For Ohr var det et mål å ikke skape to identiske arbeider. Konsekvensen av dette var at begreper somperfekt og ensartet ble meningsløse. Mange av vasene hans ser ut som om de har smeltet i ovnen, krukkene har kanter som bukter og krøller seg, og fargene slik de kom fram i de metalliske og lysende glasurene hans var sjokkerende. Med referansen til Ohr trer vi inn i Heidi Bjørgans (f. 1970) beretning om en affære. Det er en beretning om hennes forhold til George Ohr og keramikkhistorien, til arbeidsmetoder og materialer, til museumssamlinger og magasin, til film og teater, samt enkeltobjekter som har betydd mye for henne som keramiker. Som Ohr, utfordrer hun forestillingene om hva en keramiker kan være ved å “slette” sporene etter alle opplærte ferdigheter. Hun finner opp nye teknikker som gir nye effekter. Metoden er å gjøre alt det som i teorien ikke skal kunne la seg gjøre - en metode hun anvender både som kunstner og kurator. Prosjektleder for utstillingen: Steffen Wesselvold Holden

No two alike - Galleri Format.

2015
“I am ma­king pots for ar­t's sake, Go­d's sake, the fu­tu­re ge­ne­ra­tions, and for my own sa­tis­faction,” hev­det den ek­sen­tris­ke, ame­ri­kans­ke ke­ra­mi­ke­ren Geor­ge Ohr (1857–1918) for over hund­re år si­den. Fram til slut­ten av 1970-tal­let var hans pub­li­kum sær­de­les be­skje­dent, og hans ar­bei­der kun­ne bare ses i en ga­ra­sje i hjem­byen Bil­oxi. Si­den har si­tua­sjo­nen end­ret seg, og hans egen spå­dom ”but when I am gone my work will be prized, ho­nored, and cheris­hed”, har blitt en rea­li­tet. Hei­di Bjør­gans ut­stil­ling kan ses som et be­vis på det­te. Som­mer­en 2013 dro hun på stu­die­tur til Bil­oxi, og mø­tet med Geor­ge Ohrs ori­gi­na­le kunst har satt ty­de­li­ge spor. Ikke bare er tit­te­len et si­tat fra Ohr, men ver­ke­ne er også klart in­spi­rert av hans eks­pres­si­ve form­språk. Sær­lig i pe­rio­den 1895–1910 la­get The mad potter from Biloxi, som han kal­te seg selv, ke­ra­mikk som skil­te seg fra alt an­nen på den ti­den. For ham var det ikke et mål å ska­pe to iden­tis­ke ar­bei­der, så be­gre­per som per­fekt og ens­ar­tet had­de in­gen me­ning. Man­ge av va­se­ne hans ser ut som om de har smel­tet i ov­nen, kruk­ke­ne har kan­ter som buk­ter og krøl­ler seg, og far­ge­ne er et ka­pit­tel for seg. Ikke minst bru­ken av me­tal­lis­ke og ly­sen­de gla­su­rer var sjok­ke­ren­de. I sine nye ar­bei­der går Hei­di Bjør­gan i ak­tiv dia­log med Ohrs kunst og ikke minst hans måte å ar­bei­de på. Det hand­ler ikke om å ko­piere, i alle fall ikke i be­tyd­nin­gen av å lage noe se­kun­dært og an­nan­rangs slik vi van­leg­vis ten­ker om ko­pi­er i dag. Kan­skje hel­ler å til­fø­re, el­ler ko­piere i or­dets mer opp­rin­ne­li­ge be­tyd­ning. Det la­tins­ke ut­tryk­ket copia kan bety for­råd, la­ger, in­ven­tar og ar­kiv; det vil si noe po­si­tivt. Når man skul­le for­fø­re med sin tale­kunst, an­be­fal­te de gam­le re­to­ri­ker­ne å ut­vik­le co­pia. Det in­ne­bar å re­pro­du­se­re de bes­te møns­ter og for­mat man i den git­te si­tua­sjo­nen had­de for hånd. Ohr har blitt Bjør­gans for­råd og for­bil­de, og dia­lo­gen har ført hen­nes kunst i en ny og mer eks­pres­siv ret­ning. Saf­ti­ge far­ger og svul­men­de for­mer åp­ner for en sen­su­ali­tet som ikke har vært der tid­li­ge­re. Man­ge av ob­jek­te­ne har kla­re re­fe­ran­ser til kvin­ners kropp. Selv om det­te re­pre­sen­te­rer noe nytt og an­ner­le­des i hen­nes kunst­ner­skap, kan vi sam­ti­dig se en kon­ti­nui­tet. Tid­li­ge­re bruk­te hun gjer­ne fun­ne for­mer og re­a­dy­ma­des, og også i dis­se nye ar­bei­de­ne har hun ba­sert seg på ”lån”. Men i ste­det for masse­pro­du­ser­te ting, har hun fått en ut­lært drei­er til å lage per­fek­te, hånd­drei­de bruks­for­mer som hun så har de­for­mert og om­ar­bei­det til skulp­tu­rel­le ob­jek­ter. Slik slet­ter hun spo­re­ne etter alle opp­lær­te fer­dig­he­ter, og fin­ner opp nye tek­nik­ker som gir and­re ef­fek­ter. Ar­beids­me­to­den er kort og godt å gjø­re alt det som i teori­en ikke skal kun­ne la seg gjø­re, som å blan­de gla­su­rer, lei­re­ty­per, osv., som ikke kan blan­des, og å ut­set­te ver­ke­ne for en be­hand­ling der ri­si­ko­ene for ”feil” er sto­re, som å mik­se med tem­pe­ra­tu­rer og bren­ne et ob­jekt tre til fem gan­ger. En sprekk får være en sprekk med ut­trykk og ikke en feil. Hun til­fø­rer og tar vekk helt til re­sul­ta­tet i hen­nes øyne blir in­ter­es­sant.

Zwinger und ich - Bomuldsfabriken Kunsthall

2015
Å vandre gjennom de store salene i Zwinger-palasset i Dresden, fylt med porselen fra Orienten og Meissen fra gulv til tak, var som å vandre i kulissene til en Peter Greenaway-film. Han er kjent for sine visuelt slående filmer med barokk scenografi og suggererende musikk. Han er kort og godt en mester i å skape iscenesettelser, og det var slik jeg opplevde Zwinger-museet. Det vi møter i dag er rett nok en rekonstruksjon fra 1950-og 60-tallet. Det originale palasset fra 1700-tallet ble totalt utbrent etter de alliertes bombing i 1945. Men illusjonen er fantastisk. Jeg kunne nesten høre August den sterkes ruvende latter og elskerinnenes fnising. August den sterke elsket det utsvevende livet ved hoffet. I palasset ble det holdt kostymeball og sex- og matorgier som kunne vare i dagevis. Ryktet sier at August den sterke hadde femti barn, noe som sier sitt om hofflivet i Zwinger. Tross det knytter det seg også respekt til mannen som bidro til å gjøre Dresden til et kultursentrum. Zwinger-palasset er den tyske barokkens mest originale og betydningsfulle profananlegg. I dag inneholder det en av verdens største og mest imponerende porselenssamlinger. Veggene er dekket med konsoller i gull eller hvitt som hver bærer et porselensobjekt. Noen konsoller er arrangert så de danner rytme og harmoni, mens andre skaper et totalt kaos. I verket White skyline har jeg latt meg inspirere av den barokke iscenesettelsen som Zwinger-palasset byr på, men også filtrert gjennom den frihet i tilnærmingen som en Peter Greenaway-film representerer. Jeg har laget over tyve etterligninger av konsoller fra Zwinger, men hver form har samtidig fått sin egen identitet og deformasjon. Jeg har brukt brunleire med hvitglasur for å gi dem karakter. Konsollene ligger opp ned på en hylle og er ikke festet på vegg slik som i palasset. Dette valget har jeg gjort for å få fram en opphopning, noe som opphever hver enkelt konsoll og skaper et visuelt kaos. Konsollene er basert på gipsformer laget til meg av gipsmaker Joseph R. Carter ved Nidaros domkirke i Trondheim, og de er basert på hans svennebrev. Fargen på hyllen konsollene er plassert på og området rundt verket, er ikke tilfeldig valgt. Tvert imot. Fargen karminrød var trendfargen på 1700-tallet, og den framstilles fra blodet til lusen cochenillelus. Så mitt verk fokuserer på de elementene som får porselenet i Zwinger-palasset til å framstå i all sin prakt: fargen som danner bakgrunnen for alt det hvite, og hyllene som løfter hver enkelt gjenstand fram. Om tittelen på verket: White: Porselenet som er hvitt, er ofte omtalt som det hvite gullet. Skyline: Jeg har latt meg forføre av silhuettene Zwinger-palasset danner om natten. Den er både dramatisk og poetisk og assosierer til en skyline. I utställningen ZWINGER UND ICH presenterar sig Nätverk för Nordisk Samtidskeramik för första gången för en bredare publik. Utställningen dokumenterar det konstnärliga slutresultatet av ett nätverkssamarbete finansierat av Kulturkontakt Nord, IASPIS och Norsk kulturråd. Nätverk för Nordisk Samtidskeramik grundades år 2013 med syfte att invitera till reflektion och diskussion omkring samtida keramikkonst på tvärs av landsgränserna. Utställningen ZWINGER UND ICH ger en dynamisk bild av den nordiska samtidskeramikens dagsläge – vilka uttryck och idémässiga förhållningssätt som existerar och på vilket vis ett konstnärsstyrt samarbete kan medverka till att vitalisera och spetsa dialogen på ett konstnärligt fält. Exhibiting artists Heidi Bjørgan (NO), Christin Johansson (SE/DK), Gitte Jungersen (DK), Mårten Medbo (SE), Gustaf Nordenskjöld (SE), Irene Nordli (NO), Kjell Rylander (SE), Caroline Slotte (FIN) og Kristine Tillge Lund (DK)